Påskekrim

Neste Klikk-redaksjonen anmelder påskens grøss. Hvilke bør du få med deg, hvilke bør du styre unna?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dødens kjemi»

,
Simon Beckett
Oversatt av:
Hallvor Kristiansen
(Gyldendal Forlag, 2006)

Tenk deg en episode av den hyggelige serien «Med hjarta på rette staden» som plutselig går amok. Slik kan den første boken i serien om rettsmedisineren David Hunter best beskrives.

Hunter kommer til en idyllisk engelsk landsby for å glemme sin opprivende fortid. Han får jobben som lege, og til tross for innbyggernes intitiale skepsis liker han seg godt på landet. Men plutselig begynner forferdelige ting å skje. Kvinner blir bortført og drept og Hunter blir mot sin vilje innblandet i en jakt på en nokså bestialsk morder.

«Dødens kjemi» har sine høydepunkter. Mot slutten blir det hele virkelig spennende og forfatteren klarer å overraske akkurat i det du tror du har skjønt hvem morderen er.

Oppbygningen mot klimaks kan virke litt treg og til tider irriteres vi av hovedpersonens naivitet og skinnhellighet. Beckett kunne med hell ha gitt sin helt litt flere feil og mangler, slik at han ikke blir så prektig i lesernes øyne.

Alt i alt er dette en bok som vil funke bra på fjellet foran peisen.

Terningkast tre.


Anmeldt av: Elise Nyborg Eriksen

«Middagsklubben»

,
Saskia Noort
Oversatt av:
Eve-Marie Lund
(Cappelen Forlag, 2006)

Det er jaggu meg ikke greit å være frustrert frue i en småby utenfor Amsterdam, det får hovedpersonen Karen i den nederlandske «Middagsklubben» erfare.

Sammen med mann og barn flytter hun fra storbyen for å få sin porsjon av «simple living» og myke verdier. Etter noen år med ensomhet treffer hun endelig en gjeng med likesinnede kvinner. Alle er de rike, Chablis-slurpende, frustrerte og klare for eventyr. De starter en middagsklubb sammen og snart blir deres rike ektemenne også gode venner.

Men hvor lenge var Eva i Wisteria Lane?


Idyllen rakner og til overflaten kommer utroskap, mord og begravde konflikter.


Historien er fortalt fra Karens perspektiv og gradvis blir vi klare over at det ikke alltid er like lurt å stole på sine beste «venninner».


«Middagsklubben» er er real «page-turner» og blandingen av såpeopera og krim funker som bare det. De ulike karakterene er godt utviklet og vennskapet dem imellom nyansert forklart.

Ta gjerne turen til Nederland for litt pikant og saftig krim denne påsken.


Terningkast fem.


Anmeldt av: Elise Nyborg Eriksen


«Djevelens fjær»

,
Minette Walters

Oversatt av:
Torleif Sjøgren-Erichsen
(Gyldendal Forlag, 2006)

Connie Burns er en uredd og erfaren journalist som rapporterer fra verdens krigsherjede områder. Mens borgerkrigen raser i Sierra Leone, skriver hun en artikkel om særdeles bestialske drap på fem afrikanske kvinner. Connie har sin egen mistenkte i saken; en voldelig, kvinnehatende rasist som opererer under falskt navn.

Hun gjenkjenner ham i Irak og begynner på ny å undersøke omkring drapene, noe som får grusomme konsekvenser for henne selv. Når leseren møter henne igjen har hun trukket seg tilbake på den engelske landsbygda.

Her dras hun inn i nye konflikter, men blir etter hvert sterk nok til på ny å gjøre forsøk på å avsløre mannen hun mener er en sadistisk morder.

Det er det dagsaktuelle perspektivet som etter min mening engasjerer mest med denne romanen. Boka stiller viktige spørsmål omkring krigens bestialitet, der enkeltmenneskers skjebner fort kan bli glemt i et større perspektiv.

Det er flott å lese en roman der hovedpersonen er en sterk, selvstendig og klartenkt kvinne. Men det er den psykologiske thrilleren som er Minette Walters varemerke, og krigsproblematikken forlates skuffende fort til fordel for det psykologiske spillet mellom overgriper og offer, som likevel ikke holder helt til mål.

Infløkte slektsintriger kan være spennende nok, men er malplasserte i denne romanen, og slutten på boka er en skuffelse. Leseren blir rett og slett snytt for det store spenningshøydepunktet man forventer i en krimroman.

Likevel fortjener boken en firer.

Anmeldt av: Kari Mathilde Hestad


«I 37. time»

,

Jodi Compton,
Oversatt av:
Henning Hagerup
(Cappelen Forlag , 2006)

«I 37. time» er Jodi Comptons debutroman og den første i serien om etterforsker Sarah Pribek.

Sarah Pribek er en erfaren etterforsker med forsvinningssaker som sitt spesialfelt. En dag kommer ikke hennes egen mann til FBI-treningen han skulle på.

Senere finner Sarah bagen hans ferdigpakket under sengen, noe som beviser at han har forsvunnet. Det viser seg etter hvert at det er en god del hun ikke visste om mannen sin, en god del som han med viten og vilje holdt skjult for henne.

De mange tilbakeblikkene i boken gir et nyansert bilde av karakterene, spesielt Pribek og hennes mann. Disse er helt klart nødvendige for å fortelle historien, men dessverre bidrar de også til at historien stykkes opp og ikke blir tilstrekkelig fenglsende. Det fokuseres i tillegg en del på å gi et realistisk bilde på politietterforskningens gang, noe som heller ikke er så spennende.


Likevel finnes det spenningstopper, men de er få og heller ikke så høye. Jeg blir mer engasjert av karakterbeskrivelsene, som til tider er veldig gode, enn av krimaspektet. Slutten er forsåvidt overraskende, men den er skrevet med mindre innlevelse og detaljer enn hendelsene som førte fram til den.

Siden Sarah Pribek er en sympatisk karakter kan dette være grunn nok til å lese denne og flere bøker i serien. I denne første boken om etterforskeren ser man konturene av en oppfølger, der en del av elementene fra denne boken vil kunne bringes med videre.

Boken får derfor en sterk treer.


Anmeldt av Marie Solum Hansen

«Den siste passasjer»

,

Theodor Kallifatides,
Oversatt av:
Bodil Engen
(Bazar Forlag, 2006)

Svensk suksessforfatter med doktorgrad i filosofi byr på spennende krim, spekket med interessante filosofiske observasjoner.

Et lite propellfly styrter i innsjøen Getaren utenfor Stockholm. Syv omkommer i ulykken - seks voksne svensker og en mørkhudet gutt, som ingen klarer å identifisere.

Like etter blir to unge gutter, også av utenlandsk opprinnelse, funnet drept på den mest bestialske måte. Førstebetjent Kristina Vendel blir satt til å løse opp det som viser seg å være en meget innviklet og skitten floke.

Theodor Kallifatides har et rikt språk og byr på flotte skildringer av et bredt spekter av interessante karakterer. Og selv om kriminalsaken i og for seg er spennende nok, er det vel så mye innblikket i de ulike karakterenes skjebner som får meg til å lese videre.

Selve avslutningen på historien kommer overraskende på meg, men etter å ha bearbeidet finalen litt skjønner jeg at den er god, og ikke minst viktig fordi den belyser et reelt problem.

Dette er spennende lesing både for krimelskere og -skeptikere, derfor havner terningen på fem.

Anmeldt av: Leni Aurora Brækhus


«Når noen bare forsvinner»

,

Harlan Coben
Oversatt av:
Sissel Busk
(Damm Forlag, 2006)

Når Grace Lawson oppdager et fotografi av fem unge mennesker blant bildene fra familiens ferie, blir det starten på hennes livs mareritt. De fem er ukjente for Grace, med unntak av en gutt som utvilsomt må være en yngre utgave av hennes mann Jack. Når mannen hennes senere benekter at det er han som er avbildet, og like etterpå setter seg i bilen og forsvinner - sammen med fotografiet - forstår hun at noe er veldig galt.

Grace forsøker å spore opp Jack og finne hemmeligheten bak det mystiske fotografiet, og i jakten trer gjenferd fra fortiden klart frem...

I bokas innledning blir leseren presentert for et stort antall personer, noe som gjør lesningen en smule forvirrende. Dessuten skjer det ingen klar forbrytelse som gir den pangstarten jeg forventer av ei krimbok. Dette gjør at jeg ikke engasjerer meg helt, og jeg føler at historien drøyer ut i det uendelige.

Det må også nevnes at dette er en fortelling som prøver å formidle hvilke fortvilte følelser som dukker opp når en man har kjær forsvinner. Jeg skriver «prøver» fordi jeg synes forfatteren blir litt for overfladisk i sin måte å fortelle historien på. Han skriver mer om praktiske handlinger enn det hovedpersonen egentlig tenker og føler.

En god krim pleier jeg å ha problemer med å legge i fra meg. Denne boka hadde dessverre ikke denne egenskapen, selv om avslutningen var både overraskende og litt annerledes. Er man ute etter en lettlest påskelektyre kan det allikevel funke.

Terningkast tre

Anmeldt av Ann Merete Slåttland


«Den svarte linjen»

,

Jean-Christophe Grangé,
Oversatt av:
Heidi Grinde
(Cappelens Forlag, 2006)

I denne thrilleren følger vi kriminaljournalisten Marc Dupeyrat i en seriemorders fotspor. Morderen sitter fengslet i Malaysia og venter på dødsstraff for flere bestialske drap på unge kvinner.


Den franske journalisten ønsker å forstå motivene bak grusomhetene, og å forstå den onde siden av den menneskelige naturen. Marc utgir seg for å være en kvinnelig psykologistudent for å få kontakt med morderen i fengselet, de begynner å brevveksle og deretter følger han i morderens fotspor for å forstå hva som har drevet han.

E-poster fra seriemorderen guider Marc gjennom Sørøst-Asia, og han oppdager litt etter litt detaljene rundt morderens ferd.

I det reisen går mot slutten, rammes han av en grusom angst for at den utspekulerte morderen skal rømme fra fengselet, avsløre bløffen hans og ta hevn for sviket. Gjør han det?

Boken fenger fra første side og Marcs reise i Sørøst-Asia i morderens fotspor er intenst og spennende fortalt. Det er engasjerende å følge den nysgjerrige journalisten etter hvert som han nøster opp mer og mer av drapsgåten.


Boken anbefales ikke for den lettskremte, de grusomme drapene beskrives nemlig svært nøye. Historien er original, men ødelegges litt av en slutt som er for forutsigbar. Spenningsmomenter blir røpet for tidlig, og leseren får en sterk antydning om hva som kommer til å skje til slutt.

«Den svarte linjen» er vanskelig å legge fra seg, men man blir dessverre sittende igjen med en følelse av skuffelse når siste side er lest.

Terningkast fire

Anmeldt av Hilde Marie Vik


«Steinhuggeren»,


Camilla Läckberg,
Oversatt av:
Gry Brenna
(Gyldendal, 2006)

En hummerfisker drar opp en teine med en skrekkelig fangst - en død liten jente.

Dette er starten på Camilla Läckbergs tredje kriminalroman som tar oss med til den lille bygda Fjällbacka sør for Strömstad.

Boken følger hovedsakelig politimannen Patrik Hedströms etterforskning, og får med både vesentlige og uvesentlige detaljer rundt denne. Samtidig tar forfatteren oss med tilbake til 1923 og forteller historien om stenhuggeren og hans familie.

Historien er godt fortalt og etterforskingen inneholder så mange spor og avsporinger at den aldri blir kjedelig. Det er noen løse tråder når boken er slutt som med fordel kunne vært avsluttet litt bedre, men alt i alt er det en god og fengende bok.

Terningkast fem.

Anmeldt av Asle Næss


Her kan du lese flere litteraturanmeldelser:

Litteraturanmeldelser



Mer litteratur i

Neste Klikk

:

Litteratur
Litt.klikk
Forfatter-portrettet
Lydbøker


Også på nynorsk



Startsiden:

Litteratur



Personvernpolicy