Ikke umoralsk med høye lønninger

De såkalte høye lederlønningene skyldes den kjente mekanismen «tilbud og etterspørsel.» Nivået på lederlønningene bør ikke reguleres.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi liker å kalle Norge et fritt land, med alt det dette innebærer. Personlig er jeg usikker på hva ordet «fritt» betyr. Men jeg vil anta at det har med ytringsfrihet, frie valg og det frie mennesket å gjøre. Vi trenger i liten grad å ta stilling til begrepet - til det er det altfor selvfølgelig.

Det frie næringslivet


Det er nytteløst å snakke om frihetsstaten uten samtidig også snakke om det frie næringsliv. Det innebærer at det er markedsmekanismer som gjelder ved handel mellom private parter.

Alle i næringslivet må følge næringslivets spilleregler. Noen ganger er det slik at reglene ikke er slik man ønsket de hadde vært, og at en derfor ønsker å endre på dem. I de fleste tilfellene bør disse reglene endres av næringslivet selv, og ikke av myndighetene igjennom lover og forskrifter.

Den nylig avgåtte lederen i Norske Skog, Jan OksumDen nylig avgåtte lederen i Norske Skog, Jan Oksum

Ikke umoralsk med høye lønninger


Det private næringslivet i Norge har etter hvert kommet etter resten av Europa, og vesten for øvrig, når det gjelder nivået på lederlønninger. I de største foretakene er det ikke uvanlig at en person har, la oss si, 4 millioner i lønn + en avtale om 2 års etterlønn ved en eventuell avgang.

For mennesker flest er dette så svimlende beløp at det er vanskelig å forholde seg til dette.

Den avskjedige sjefen i Norske Skog, Jan Oksum, fikk for en stund siden beskjed av styret at han måtte ta hatten sin å gå. Med seg på turen fikk han totalt 11 millioner, iberegnet lønn, etterlønn og andre goder. De fleste reagerte med umiddelbar harme, og kaller både mannen og Norske skog umoralsk.

Tilbud og etterspørsel


La det være klinkende klart, at i næringslivet er det næringslivets spilleregler som gjelder. Det er antakelig ingen foretak som ønsker å betale sine ansatte mest mulig. En bedrift er som oftest ute etter å maksimere sitt overskudd, og ønsker følgelig å betale lavest mulig pris på alle varer og tjenester den kjøper inn. En arbeidstaker er i bunn og grunn ikke annet enn en person som selger sin tjeneste til en bedrift.

Hva bedriften til enhver tid må betale for slike tjenester, bestemmes av gjeldende markedspris. Dersom det for eksempel er stort overskudd av ingeniører på markedet, sier det seg selv at lønningene ikke vil presses i været. Hvis det på den annen side er mangel på ingeniører, vil etterspørselen være høy, og bedriftene vil konkurrere om kandidatene - som i sin tur igjen kan velge å vrake blant stillinger og bedrifter. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at lønnsnivået da stiger.

En leder er ikke annet enn en ansatt som sitter på et høyt nivå i bedriften. Dersom det er rift om å ansette en konkret leder, vil lederen naturlig nok kunne pressen prisen (altså lønningen i været). Det er ikke bedriften som ønsker å betale mest mulig - det er slik markedet er.

Høye lederlønninger er en konsekvens av tilbud og etterspørsel, selve grunnregelen i den frie markedstankegangen. Er det høy etterspørsel etter en vare eller en tjeneste, øker prisen. Når Hydro, Aker eller Norske skog for den del ønsker å betale en person så mye, så skyldes det at bedriften mener at personen er verdt så mye.

Norsk Hydros generaldirektør, Eivind ReitenNorsk Hydros generaldirektør, Eivind Reiten

Bør ikke reguleres


Staten bør ikke gå inn og regulere dette bare fordi vi ikke liker det. Staten kan ikke gripe inn i handelen mellom to eller flere parter bare fordi staten ikke liker at det betales for mye for en vare eller en tjeneste.

For de fleste handler det om penger. Men det det egentlig handler om, er prinsipper.

Jens Stoltenberg har nå varslet et nytt regelverk som skal hindre for høye lederlønninger og fallskjermer. Jeg kan vanskelig se for meg at myndighetene skal kunne regulere det private markedet på den måten. Da snakker vi plutselig om formynderstaten som detaljstyrer sine borgere.

Et slikt regelverk kan uten tvil pålegges offentlige instanser og foretak der staten sitter med aksjemajoriteten. Men det vil være meget uklokt. Det vil kunne føre til at disse foretakene vil tape i forhold til det private når det gjelder konkurransen om den beste lederen, og de beste hodene for øvrig. Dette vil igjen kunne føre til næringslivets 1. og en 2. divisjon, der alle ønsker å spille i 1. divisjon. De som må spille i 2. divisjon er de som ikke er gode nok for toppdivisjonen. Dette vil føre til at avstanden mellom de beste og de nest beste øker, og dette er ingen tjent med. Tiltaket vil også virke konkurransevridende, siden foretakene ikke får velge de menneskene de vil til den lønnen de forlanger.

De fleste har ikke millionlønninger


Lederlønningene har i flere år vært hauset opp av media, der vi får inntrykk av at topplederne sitter og skuffer inn millioner til sin private pengebinge. Slik er det ikke. De fleste topplederne har ikke millionlønninger. De er ledere for små og middelstore bedrifter, som ikke er i stand til å betale sin leder 5 millioner i lønn.

Det er stort sett kun lederne i de største milliardforetakene som kan håve inn millioner. Vi skal være forsiktig med å la dette styre oss inn på en retning der myndighetene går inn med et lovverk som skal forhindre for gode betingelser. La næringslivet styre dette selv.

Det vil ikke bare være en inngripen overfor næringslivet - det er også en inngripen overfor det frie mennesket.

Denne artikkelen er en kommentar, og inngår i artikkelserien «Bare Stein». De 10 siste artiklene i serien:

En IT-sjef trenger ikke kunne data
Har jeg ikke sett Dem før? Kan vi stole på Mattilsynet?
Det vanskelige språket
Det nye Romerriket
Jæren-gate
Du trenger sexhjelp
Jeg har blitt en WTO-tviler
Tør du be fremmede folk om å få se trusa deres?
Oss og dem



Personvernpolicy