En vidunderlig verden?

I science fiction-romanen «En vidunderlig verden» fra 1932, beskriver Aldous Huxley et samfunn der mennesker er programmerte «produkter» og lykken blant annet er å finne i økt konsum.

Skremmende, men er det egentlig så langt fra virkeligheten, drøye 70 år etter at boken ble skrevet?

Ta for eksempel nordmenns store favoritt-tidsfordriv i vinterhalvåret - skisport av alle slag. Ja, det heter sågar at vi er født med ski på beina. Ingen av oss er vel bokstavelig talt det, og mange av oss er det heller ikke i overført betydning.

Undertegnede for eksempel, har ikke har hatt ski på bena på minst 10 år - et benbrudd første gang jeg var i slalåmbakken befinner seg naturlig nok høyt oppe på listen over årsaker til dette. Men tiden leger alle sår, og de siste ukene har jeg hatt en litt rar følelse i kroppen, som jeg omsider klarte å identifisere:

Det var ganske enkelt lysten til å dytte føttene mine ned i et par støvler, spenne dem på noen treplanker og sette utfor en bakke.

Mulig galskap, men jeg har lyst! Utstyr har jeg derimot ikke ...

Og det er ikke lenger så enkelt som å spenne noen treplanker på bena -
ski lages vel ikke engang av tre lengre - det skal være riktig merke og
riktig modell, helst noe skikkelig hightech greier.

Jeg besøker de største sportsbutikkene på nett, bare for å finne ut at
vintersportutstyr er veldig dyrt. De skal ha tusenvis av kroner for ski,
støvler, staver og bindinger.

I tillegg kan jeg plusse på flere tusen kroner til for passende antrekk. Slalåmbrillene alene koster nærmere 500 kroner.

Før i tiden kunne de saktens storkose seg i skibakken med relativt enkelt utstyr som ikke kostet skjorta.

Så hvorfor er det sånn at jeg «må» ha nytt, fancy og dyrt utstyr?

I ovenfornevnte «En vidunderlig verden» tenker en av karakterene:

Tenk hvilken dumhet å la folk få drive med kompliserte spill som ikke på noen måte bidrar til økt konsum. Det er galskap!

(Fra «A Brave New World», fritt oversatt av undertegnede.)

I Aldous Huxleys framtidsvisjon er nemlig menneskene programmerte til å finne lykken nettopp i konsum av masseproduserte produkter generelt - og avansert sportsutstyr spesielt.

Og er det ikke nesten en slik utvikling vi ser i dag? Tallene taler i hvert fall for seg; i 2004 var den samlede omsetningen av sportsutstyr og sportsklær i underkant av syv milliarder kroner, en økning på ni prosent fra året før. Vi kjøper altså mer og mer og mer og mer... Men blir vi lykkeligere?

Noen tror tydeligvis det:

Her om dagen var det en bekjent av meg som ønsket seg at bedriften hun jobber for skulle ha et gullkort tilgjengelig for ansatte som hadde en dårlig dag.

Tankegangen hennes var at en shopping-pause ville få vedkommende i godt humør - og dermed ville problemet være løst.

Personlig er jeg ikke helt der - kjøpt lykke har en tendens til å være kortvarig lykke - og jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å slenge meg på den bølgen. Jeg innser dessuten at jeg ikke trenger mitt eget slalåmutstyr til den ene turen i slalåmbakken det blir på meg per tiår.

Men roser i kinnene og et realt adrenalinkick er fremdeles innenfor rekkevidde - med isbelagte fortauer og istapper på takene er en
spasertur i Oslos gater i seg selv en lek med døden.