Den farlige kosen

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er prisen for å beskytte våre barn mot «pervoer» for høy? Er frykten for å bli mistenkt for pedofili iferd med å skape et berøringsfritt samfunn?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fokuset på seksuelt misbruk av barn har gjort at lærere, helsearbeidere og andre som jobber med barn ikke lenger tør å ta på ungene. De frykter at de skal bli mistenkt for seksuelt misbruk.

Bekymringen for å berøre barn er nå blitt «mainstream», skriver Josie Appleton i Spiked.

Britiske Dr Heather Piper har forsket på problematisering av berøring, og i rapporten hennes kan du lese om lærere som nekter å plastre en oppskrapet barnelegg, personale som ringer barnets mor hver gang han må på do, og en mannlig gymnastikklærer som lot en skadet pike ligge i hallen i påvente av bistand fra en kvinnelig kollega.

Det er lett å tro at dette er spesielt ekstreme tilfeller, men i følge Dr Piper har dette tankesettet nå fått gjennomslag i brede lag i yrkesgrupper som arbeider med barn.

Selv skoler som tidligere har sagt at dette ikke er noe problem, har nå fått panikk. De tilpasser seg på måter de kanskje ikke er oppmerksomme på selv engang. En rektor sa: «Det er greit med meg, for jeg har 25 års erfaring, men jeg stoler ikke på staben min».

Normale, hverdagslige relasjoner mellom barn og voksne er blitt forgiftet. Lærere vokter hverandres omgang med barn med mistenksomme blikk. Førskolelærere skifter bleier med gummihansker på, ikke fordi det er spesielt praktisk, eller av behov for renslighet, men fordi de passer på å ikke sende tvetydige signaler til sine kolleger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her har det gått for langt. Hva slags voksne blir det av barn som har vokst opp i en verden hvor all berøring skjer med gummihansker?

Dette er riktignok en beskrivelse av situasjonen i England, hvor det nok er gått mer av støvleskaftene enn her hjemme. Men også her i Norge ser vi tendenser til at frykten for å bli mistenkt for å være «pervo» legger en demper på hvordan profesjonelle voksne omsorgspersoner tar vare på våre barn.

Vi må kunne stole på at førskolelærere, lærere, helsepersonell og andre som jobber med barn er profesjonelle.

Behovet for å beskytte våre barn mot mulige overgripere og angsten for selv å bli mistenkt for å være en slik må ikke få oss dithen at vi ikke gir barn den omsorgen de trenger.