Meny

Europarks sorte hull

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens George Bush er i ferd med å overta verden med bulder og brak og tidvis betydelig motstand, overtar Europark Oslo og omegn med politikere og godtfolks velsignelse.



Jeg kjører til jobb. Ikke ofte, men noen ganger må jeg. Da leter jeg fram bilen fra snøhaugene på en parkeringsplass jeg en gang leide av Oslo kommune, men som nå er overtatt av Europark.


Etter overtakelsen har prisen steget jevnt og trutt år for år, parkeringsplassen har skrumpet inn med ca 20 prosent og den er aldri blitt ryddet for verken snø eller andre naturlige eller unaturlige nedfall.

På vei til jobb, finner jeg en parkeringsplass nederst i Sagveien. Den er ikke måkt for snø siden ca. 24. november, og er omgitt av halvmeterhøye brøytekanter av ren stålis.

Jeg lirker meg inn, med fare for lakk og lemmer.



Jeg kunne kanskje funnet en annen offentlig parkeringsplass i nærheten, men de blir færre og færre dag for dag og uke for uke.

Betydelig nærmere kontoret finnes det riktignok noen overprisede betalplasser, og et parkeringshus du må ha arvet en tante i Saudi-Arabia for å ha råd til å kjøre inn i.

Begge drives av Europark.

Senere henter jeg bilen, for å kjøre ned i sentrum.

Gjør nesten aldri sånt lenger. Vet det er galskap og økonomisk ruin.

Men i dag er det praktisk og jeg kan jo håpe på en plass på Tullinløkka.

Ooops. Tullinløkka er borte, i sin helhet. Ikke en eneste parkeringsplass igjen.


Jeg sirkler rundt i området, hvileløst, rastløst speidende etter en ledig parkeringsplass. Ikke bare er det ingen parkeringsplasser ledig, det er ingen parkeringsplasser i det hele tatt.

Gate opp og gate ned er det parkering forbudt, stans forbudt.

Langsomt graviterer jeg og min bil mot midten av området.

Der, midt i en et solid pizza-stykke av Oslo hvor det i praksis ikke finnes et eneste sted under åpen himmel hvor man kan sette fra seg bilen, der er det opptil flere store, sorte hull.

Samtlige står det Europark på, og glupske maskiner står ved inngangen og avkrever bompenger.

Resignert lar jeg meg oppsluke, og glir ned i dypet.

Selv her nede sirkler bilister med trette blikk rundt og rundt, opp og ned mellom etasjene, speidende etter parkerte biler med ryggelysene på som et signal om at de straks skal kjøre.

Det koster mer pr time å ha bilen nede i dette støvete, skitne hullet enn kassadamen på Prix tjener for samme tidsenhet.



Og dette er ikke bare i Oslo. Parkerings-fyrstene casher jo inn penger på alt som det går an å sette fra seg et gummidekk på, med mulig unntak for motorveien og selve flystripene, fra du kjører fra Oslo sentrum til du sitter på flyet til København.

Hvis det ikke hadde vært for at jeg tror så godt om folk, ville mine observasjoner rundt utviklingen på parkeringsfronten i Oslo de siste årene vært svært konspiratoriske.

Jeg ville tenkt at kanskje Europark-ledelsen har gjort en slags parkeringsoppfinnelse som langsomt utraderer alle parkeringsplasser innenfor en viss radius av deres parkeringshus, nettopp som et slags sort hull hvor alt i nærheten suges inn.

Eller jeg ville tenkt at de hadde alliert seg med noen i kommunene.

Odd Børretzen sang i refrenget i en av sine klassikere fra tidligere tider:


«De visste hva vi måtte, måtte ha en parkeringsplass.»



Det er nok det refrenget som står risset inn i våpenskjoldet i styrerommet i Europark sitt hovedkvarter.


Og der sitter de og skåler.

Kanskje i kildevann fra Romerike?

Mens vi, vi bare ligger der.

Badet i vår egen bremsevæske.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus