Jeg har blitt en WTO-tviler

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er WTO-avtalen en metode for de rike landene å sikre seg tilgang til markeder de ikke tidligere har hatt tilgang til?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kort om WTO-avtalen: Avtalen har som formål å sikre økonomisk globalisering og frihandel gjennom nedbygging av handelsbarrierer, som for eksempel toll. Se mer detaljer i slutten av artikkelen.

Jeg skal ærlig innrømme det: Jeg har tidligere vært en svoren tilhenger av internasjonal frihandel. Men nå har jeg blitt en tviler.

Man er seg selv nærmest


Vår diskusjon her hjemme har stort sett kretset rundt matpriser og subsidier til landbruksnæringen. - Norske husholdninger kan få en økt kjøpekraft på mellom 6 500 og 15 000 kroner i året når handelsrestriksjonene i fiske- og jordbrukssektoren reduseres i tråd med WTO-avtalen, ifølge Ivar Gaasland ved SNF til forskning.no.

Frihandelstanken har stort sett vært fraværende i debatten. Et viktig argument for en ny WTO-avtale, har vært at en sikrer markedsadgang for u-land, slik at en da sikrer disse landenes inntekt.

I forbindelse med dette, sier Attac på sine websider:
«Et samfunn kan kun produsere seg ut av fattigdom. Handel i seg selv løser lite. Ingen land blir velstående av å selge ris og bananer eller ved å spesialisere seg på andre næringer med lav produktivitet.

Hvilken framtid den fattige verdens fem milliarder mennesker kan skape seg er helt avhengig av landenes egen produktivitet. De trenger høyteknologi. De trenger kapital å investere. De trenger politisk handlefrihet til å bruke ressursene til sitt eget beste. Alt dette har de rike landene nytt godt av.»


Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Er frihandelstanken bare et alibi?


Kan det være noe i dette? Er frihandelstanken bare et verktøy for rike land å bli enda rikere?

Mange u-land har ikke produksjonskapasitet til tross for at mange av dem er rike på naturressurser. Uten produksjon ingen eksport. Ergo: u-land har i liten grad noe å eksportere. Eksempler på slike land er Kenya og Nigeria.

Typiske u-landsvarer, som kaffe, te og kakao, har vi betalt mindre og mindre for de siste 25 årene (Kilde: Framtiden i våre hender). Samtidig får vi bedre og bedre betalt for typiske i-landsvarer, som for eksempel olje. Ser vi et mønster her? Bryr vi oss døyten om andre enn oss selv?

Det ligger ikke idealisme bak WTO-avtalen. Det er åpenbart de kapitalistiske kreftene som står bak. Det er intet ønske fra i-landene at u-landene skal få bedret sin markedsadgang til de vestlige landene. WTO er et verktøy for de rike landene for å bli enda rikere, der fattige land ofres. Begrepet frihandel er en illusjon i WTO-sammenheng.

WTO-avtalen er de store multinasjonale selskapers hjertebarn. Selskapene, som har større budsjetter enn mange av medlemslandene i WTO, har brukt sine krefter på først å overbevise sine egne nasjonalforsamlinger, for deretter å bruke disse som brekkstang for å få gjennomslag internasjonalt. Det er dette WTO-avtalen er: en brekkstang for de rike.

En slik avtale vil ikke gi rettferdig handel på like vilkår, men urettferdig handel på ulike vilkår. Og det er de store selskapene som ler hele veien til banken. De fattige vil dessverre forbli fattige.

Og vi i Norge? Vi er bare opptatt av prisen på melk, vi ...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verdens handelsorganisasjon (eng. World Trade Organization, WTO) ble etablert 1995 etter en revisjon av GATT-avtalen. Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som f.eks. toll. WTO har per i dag 149 medlemsland. WTO promoterer økonomisk globalisering og frihandel.

De tre største medlemmene, Amerikas forente stater; Den europeiske union og Japan, har blitt beskyldt for å misbruke makt i WTO for å få innflytelse over mindre mektige medlemsland.