LOs suverene makt

Det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO strider mot folkesuverenitetsprinsippet, og bør opphøre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

© Stortingsarkivet/ foto: Teigens fotoatelier as.© Stortingsarkivet/ foto: Teigens fotoatelier as.

De politiske partiene er valgt inn på Stortinget gjennom stortingsvalg, der borgerne sier sin mening om hvem som bør styre landet. Vi delegerer myndighet fra oss selv til andre, der vi gir partiene fullmakt til å styre for oss. Stortinget er den lovgivende makt, og det finnes ikke noe politisk område som ligger bortenfor Stortingets kontroll.

Ut fra Stortinget dannes regjeringen, som er den utøvende makt. Tradisjonelt, sett i forhold til parlamentarismen, utgår regjeringen fra Stortingets flertall. I praksis er det sjelden slik, og selv regjeringskoalisjoner er ofte mindretallsregjeringer. Regjeringssamarbeidet mellom Høyre, KrF og Venstre er et eksempel på en mindretallsregjering.

Regjeringen kan bli tvunget til å gå gjennom at flertallet på Stortinget uttrykker et såkalt mistillitsvotum mot den sittende regjering. Inntil det skjer, sitter regjeringen trygt.

Korridorpolitikk


Den offisielle makten i Stortings- og regjeringskorridorene er det selvsagt de politiske partiene som har. Det er partiene vi velger inn på Stortinget, og det er partiene som danner regjering. Partiene sitter ikke på all informasjon selv - derfor bruker de ulike kanaler til å innhente denne informasjonen. Den såkalte korridorpolitikken, eller lobbyvirksomhet som den også kalles, er en viktig kanal i denne sammenheng.

Korridorpolitikk betyr å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon eller saksorienteringer. Når man driver korridorpolitikk møter man politikeren ansikt til ansikt og prøver å endre eller forhandle om politikken til personen. Denne virksomheten foregår mellom en interesseperson eller -gruppe og en sentral politiker, eller en politiker som har spesielt mye og si om akkurat denne saken.

Organisasjoner, enten det er interesseorganisasjoner eller andre typer, søker innflytelse gjennom lobbyvirksomhet. Lobbying, som det også kalles, er en uoffisiell, men viktig kanal for informasjonsutveksling mellom politikere og organisasjoner.

LO-leder Gerd Liv VallaLO-leder Gerd Liv Valla

Forholdet mellom LO og AP


Det mest kjente samarbeidet mellom et parti og en organisasjonen, er symbiosen mellom Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen i Norge (LO).

LO er Norges største lønnstakerorganisasjon. Nær 850 000 medlemmer er organisert i fagforbund som er tilsluttet LO.

Det er tette bånd mellom AP og LO, og signalene tyder på at LO har besluttet å knytte enda sterkere bånd til Arbeiderpartiet. Dette startet allerede under siste valgkamp. Når de i fjor økte pengestøtten til partiet, gjorde de det for å oppnå en politisk gevinst. I følge NRK-programmet Brennpunkt mottok AP 13 millioner i direkte pengestøtte fra LO i fjor.

Hva ønsker LO å oppnå?


La det være klinkende klart at LO kjemper sine medlemmers kamp. De er en interesseorganisasjon for sine 850.000 medlemmer. LO mener at ved å støtte Arbeiderpartiet, ivaretar de sine medlemmers politiske interesser på best mulig måte.

LO har direkte innflytelse på Arbeiderpartiets politikk, og dermed også regjeringens politikk. LO er sterkt representert i Aps sentralstyre. Fra LO sentralt sitter Gerd Liv Valla. Jan Davidsen er Fagforbundets representant, mens Kjell Bjørndalen representerer Fellesforbundet. Begge de to sistnevnte forbundene er LO-forbund.

Andre samarbeider også


Det er ikke bare Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet som samarbeider. Tidligere var NHO en stor økonomisk bidragsyter til Høyre. NHO har imidlertid besluttet å stanse denne støtten. Båndene mellom Senterpartiet og Bondelaget har også vært sterke, og Bondelaget gir bare indirekte støtte til SP.

Hva er problemet?


Partiene får sin innflytelse gjennom valg. Den politiske kanalen der organisasjoner og næringsliv kan utøve sin påvirkning kalles den korporative kanal. Denne fungerer som en egen politisk kanal på siden av det folkevalgte systemet.

LO er en interesseorganisasjon som kjemper for sine medlemmers interesser. Det kan de ikke klandres for. Det er deres plikt. Problemet med at LO har så stor makt som de har, er at de ikke er valgt av folket. Vi som velgere har ingen innflytelse på LO som sådan.

Arbeiderpartiet er avhengig av pengestøtten fra LO. Dette plasserer LO i en maktposisjon der de kan diktere APs politikk. Og det som er APs politikk, er også Norges politikk.

Den norske parlamentarismen fungerer på den måten at regjeringen, og dermed også AP, kan bli tvunget til å gå av, gjennom at flertallet på Stortinget uttrykker et såkalt mistillitsvotum mot den sittende regjering. Dette prinsippet er meget viktig, og har tidvis vært benyttet. Stortinget representerer folket, og dermed kan vi si at det er folket som uttrykker mistillit når det fremsettes et slikt.

Siden LO ikke er et folkvalgt organ, har vi ikke denne muligheten overfor LO. Stortinget kan altså ikke uttrykke mistillit overfor LO direkte. De må i så tilfelle gå veien om Arbeiderpariet.

Dette er problematisk, for LO er en privat interesseorganisasjon som utøver direkte og stor politisk makt. Dette strider mot det folkesuverenitetsprinsippet, som sier at at all legitim statsmakt skal stamme fra folket selv.

Det er bare å håpe på at samarbeidet mellom LO og AP forvitrer til samme nivå som de andre partiene har til ulike andre organisasjoner.

Personvernpolicy