Fin start på by:Larm

Første dag av by:Larm er unnagjort, og jeg har fått med meg et knippe lovende konserter!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som mange sikkert ikke har unngått å få med seg, arrangeres norsk musikkbransjes årlige sirkus (by:Larm) denne gangen i Tromsø.

Jenny Hval i Rockettothesky (foto: Stig Henning Morken)Jenny Hval i Rockettothesky (foto: Stig Henning Morken)

For det generelle publikum innebærer dette en hel haug med konserter over et spenn på tre dager (torsdag til lørdag), og etter å ha unnagjort den første konsertdagen, kan jeg vel ikke annet enn å si meg ganske så fornøyd!

Byen er fin, musikken bra og folket hyggelig.



Etter en obligatorisk quiz-runde i regi av vår alles kjære Christer Falck og VG (flink, rutinert og kjapp quizmaster), spilte Oslo-artisten Rockettothesky et helt greit sett foran noen interesserte tilhørere et lite snøballkast unna.

Musikken, som kan karakteriseres som en slags lo-fi visebasert elektropop, var bygd opp rundt kombinasjonen vokal, akustisk gitar og playback/knitreboks, og resulterte i en lovende start på kvelden.

Nå hadde ikke Rockettothesky godt nok låtmateriale til å holde på hele oppmerksomheten min i løpet av den halvtimen hun spilte, men hun viste seg likevel fram med en spennende vokal og bra engelsk-diksjon (ingen dum ting).

Nå kan det vel diskuteres hvorvidt plasseringen av en konsertscene i lobbyen på et hotell er den aller beste, men på den annen side førte det til at vi som hørte på kunne lene oss godt tilbake i behagelige sofaer underveis.

Fengslende


Etter smakebiter av konserter med Jake Ziah (meget bra) og kritikerbejublede Serena Maneesh (overvurdert?), var det duket for det som skulle vise seg å være kveldens ubestridte høydepunkt!

Adjágas: Lillescenen, Kulturhuset, 9.02.2006. 22.30

Backet opp av to gitarer og trommer, ga Sara Marielle Gaup og Lawra Somby prov på at alt skrytet de fikk i forbindelse med debutalbumet «Adjágas», ikke på noen som helst måte var ubegrunnet.

Foran et fullpakket og lydhørt publikum, startet duoen med den rå og bluegrass-influerte samebluesen «Dolgemátki», før en låt som den vakre og lavmælte «Mun Ja Mun» (fjorårets beste musikkvideo?) nærmest trollbandt publikum.

Det er forsåvidt kult å høre joiking, men det som først og fremst løfter dette prosjektet, er at joiken er satt sammen med moderne klanger og rytmer, og sammen skapes det et unikt produkt som det med ganske stor sikkerhet ikke finnes maken til!



Sterk vokal

Lawra Somby i Adjágas var kveldens høydepunkt! (foto: Stig Henning Morken)Lawra Somby i Adjágas var kveldens høydepunkt! (foto: Stig Henning Morken)

Aller best blir resultatet de gangene Lawra Somby tar den vokale føringen, mens Sara Marielle Gaup spiller den utfyllende og kompletterende andrefiolinen.

Dette blir veldig tydelig når Gaup synger hovedvokalen, for da faller interessen betraktelig. Jeg vil ikke påstå at det blir kjedelig, men det blir iallfall langt mer anonymt.



Det var dessverre dette som var i ferd med å skje i går kveld, men med en manisk, sjamanistisk, hoppende og progressiv monsterjoik fra Somby, ga Adjágas et kontant svar på tiltale.

Dette var så avgjort ikke kjedelig!



I stedet var det steintøft å se Lawra Somby ta såpass av at han kastet mikrofonen, hoppet inn blant publikum og fortsatte joiken sin mens han hoppet og sprang rundt omkring oss.

Deretter roet de ned det hele igjen, og jeg kunne gå videre med vissheten om at dette var veldig kult.

Svak femmer.




Superfamily:

Hovedscenen

, Driv. 9.02.2006. 23.30

Mossebandet Superfamily var neste gjeng ut, og det påstås visstnok at familien kommer til å bli vårt neste eksportprodukt.

Albumdebuten «Back In Paris» forelå i fjor høst, og selv om ikke kritikerne var ekstatiske, fikk Superfamily iallfall en hit med låten «Taxi Dancing».

Låten er fin nok den, og følgelig fikk vi også servert sangen under konserten i går. Det samme var tilfellet med bandets kanskje beste produkt - «It's A Lie», og disse låtene er på mange måter selve grunnstammen i Superfamily.

Musikalsk sett er det snakk om dansbar og fengende rock, godt hjulpet fram av en bra falsett-vokal, samt ispedd oppegående koring og en anelse blåsere.



Steven Wilson i Superfamily (foto: Stig Henning Morken)Steven Wilson i Superfamily (foto: Stig Henning Morken)

Spesielt er dette tilfelle med «It's A Lie», som like gjerne kunne vært sunget av et eller annet britisk new wave-band. Gode greier med andre ord, men der stopper det gjerne også.

Mangel på materiale


Superfamily mangler rett og slett bra låter, og utover de to nevnte kunne de sikkert kokt sammen resten av materialet sitt og fått en dugandes låt ut av det hele.

På den annen side er det ikke mange forunt å ha to bra låter, og i tillegg må det sies at bandet gjør seg meget bra i konsertformat. Frontfigur Steven Wilson gjør en god jobb med å underholde publikum med hopp, sprett, fakter og bra stemme.


Likevel er det vel de synkrondansende korguttene som tiltrekker seg mest oppmerksomhet!



Utvilsomt et vittig konsept, som Superfamily også vet å benytte seg av på en bra og gjennomført måte.

Sånn sett snakker vi vel foreløpig om mer form enn innhold, men et album til (eller tre) vil helt sikkert gjøre susen.

Artig, men litt tynn firer.




Youth Pictures Of Florence Henderson: Loftet, Driv. 10.02.2006. 00.00

I stedet for å omtale konserten til My Midnight Creeps, som forøvrig spilte helt avsindig høyt, synes jeg det er vel så interessant å ta for meg konserten til de poppete post-rockerne Youth Pictures Of Florence Henderson.

Bandet ga i fjor ut det meget respektable albumet «Unnoticable In A Tiny Town, Invisible In The City», og det var med visse forventninger jeg imøteså konserten med dette bandet.

Litt trøbbel for Youth Pictures Of Florence Henderson (foto: Stig Henning Morken)Litt trøbbel for Youth Pictures Of Florence Henderson (foto: Stig Henning Morken)

Forhåpningene mine var kanskje for store, for det bandet presterte i går kveld var litt for ujevnt til at jeg fattet den helt store interessen.

Javisst er de dyktige (som så mange andre band i denne sjangeren), og joda; de mest stereotypiske og langstrakte dronerne fikset de meget bra. Stort pluss skal de også ha for å ha med seg en cellist.

Men det ble likevel alt for mye ustrukturert og småkjip vokalbruk til at jeg kan gi mitt fullstendige bifall!



Nå er jeg ikke alt for velbevandret i vokalbasert og poppete post-rock, men jeg tviler vel litt på om det er veien å gå. Når vokalen i tillegg er ganske så tynn, gjør det ikke saken spesielt bedre.

Litt uheldige var de også med en gitar som ikke ville spille helt på lag, men slike ting er som oftest bare sjarmerende. Sånn sett hadde de kanskje en litt dårlig dag på jobben, men det ordner de helt sikkert opp i før konserten på Kulturhuset (verkstedet) i kveld.

Tingen er at Youth Pictures Of Florence Henderson er såpass bra på plate at de også burde ha kapasiteten til å få det ut i konsertsammenheng!

Sterk treer.

Mer by:Larm i Neste Klikk:

BY:LARM 2006, Tromsø


Musikk-sirkuset kommer til byen

BY:LARM 2005, Stavanger


Halv million til ukjent artist, 2005
Larm i Stavanger, 2005
Jeg erklærer meg herved som fan!, 2005
Prisdryss i Stavanger, 2005
Bør ikke P3 lage sin egen festival?, 2005
Norske by:Larm-utgivelser, 2005
Nå kan drøm bli virkelighet, 2005

BY:LARM 2004, Bergen


Larmen har inntatt Bergen, 2004
Larm og moro i Bergen, 2004
Alarmen går, 2004

BY:LARM 2003, Trondheim


By:Larm i Trondheim, 2003
Norsk er best - akkurat nå!, 2003
Kåt av Mohammed?, 2003
Prisdryss og alarm-moro 2003
Alarm-prisen 2003
Luftgitar - ikke for pyser, 2003

BY:LARM 2002, Kristiansand


Post-bylarm, 2002
«Corky» skapte rock!, 2002
Musikk møter øl, 2002

Personvernpolicy