Vås fra ende til annen

Jeg sitter og titter litt smånervøst mot døra. Jeg venter på Atle Antonsen og Johan Golden. Det er rart med det - jeg er alltid litt smånervøs før intervjuer.

Både Antonsen og Golden er mindre enn jeg hadde tenkt meg, uten at jeg bevisst hadde noen formening om de to komikernes størrelse.

Antonsen og Golden kaller hverandre nettopp Antonsen og Golden, og lanserte i fjor seg selv som de to englene som skulle redde Kanal 24 fra rennesteinen.

- Og det har vi klart, sier Antonsen med glimt i øyet. - Straks kanalen bestemte seg for å hive boken «Hvordan lage radio» over bord, ble alt mye bedre.

Det er humor

Vi møtes til lunsj for å snakke om humorbegrepet. Og om bestevennene som får gjøre akkurat det de vil - absolutt hele tiden - og få priser for det. Ikke minst lønn. For tull og tøys.

«Du sa ingenting om at vi måtte betale kaffen selv»

- For det er det det er. Tull og vås. Fra ende til annen. Hele dagen, sier Golden.

- Mye av det vi gjør er nok preget av at vi to kjenner hverandre godt, og at vi omgås privat. Det var jo sånn det begynte.

Antonsen og Golden, som møttes da de arbeidet på en fritidsklubb, er gode venner privat. Og de tilbringer mye tid sammen.

- På fest sitter vi i ro inne i et hjørne og blir drita.

Seriøst?

Komikeryrket er ikke på topp-10-listen over de vanligste yrkene i Norge. Hva er det som får noen til å velge å bli komikere? Tenker de «Hey, jeg er så morsom at jeg bare MÅ jobbe med humor»? Og når går det over fra å være en hobby til å bli en jobb?

- Jeg hadde aldri tenkt tanken på at dette var noe jeg kunne jobbe med. Men etter å ha holdt på en stund på hobbybasis, kom jeg vel til et punkt et sted, der jeg øynet muligheten for at dette kunne jeg leve av, sier Antonsen.

- For meg var det en gradvis prosess, repliserer Golden. - Jeg aner ikke når jeg fant ut at jeg kunne jobbe med dette. Jeg ble liksom bare dratt mer og mer inn i det. Jeg vet jo fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir voksen, forresten, sier han (som om noen av oss vet det).

Men ER det en jobb?

- Det er jo helt klart en jobb. Hva trodde du det var? Men det er en lystbetont jobb.

Så sklir samtalen over på turneer; de forteller hvor slitsomt, men morsomt det er å turnere.

- Jeg har aldri fått festet grepet om Vestlandet, sier Antonsen - Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe som ikke slår an.

- Jeg har problemer med Sørlandet, sier Golden, og Antonsen er enig.

Og så konkluderer de med at der det bor folk, gjør de det bra, mens der det bare bor fisk, slår de ikke fullt så godt an.

Alvorlig humor?

Sliter dere med å bli tatt på alvor?

- Som humorister kan vi slippe unna med hva som helst. Vi kan si hva vi vil. Men det er klart - når vi en dag ønsker å si noe alvorlig, vil vi slite skikkelig. Ingen tar en komiker på alvor. - Jeg er rett og slett ikke særlig flink til å bli tatt på alvor, sier Golden, og han mener det.

Harald Eia, blant andre, har jo forsøkt seg på «den andre siden», der han har stilt opp i diverse debattprogrammer av den seriøse sorten, i tillegg til at han har skrevet en del leserinnlegg.

- Eia funker nok bedre som gøyal enn som seriøs, sier Antonsen. - En god komiker skal rett og slett ikke tas på alvor. Men når det er sagt - Eia har jo tross alt en utdannelse, så sånn sett er han en av de få som virkelig kan uttale seg om noe med en viss tyngde.

- Humor og alvor går nok best i tospann innen satiren. Men i Norge er satiren ikke-eksisterende. Vi har riktignok noen tilløp til noe som kan minne om satire, men sammenlignet med mange store utenlandske satirikere, faller de norske litt igjennom. Satiren skal være samfunnsrefsende, hard og brutal. I Norge er den såkalte satiren inkluderende, søt og ufarlig.

- Satiren mister mye av brodden når politikere synes det er stas å bli gjort narr av i «Hallo i uken».

- Mange komikere prøver seg på satire, men i virkeligheten øyner de bare muligheten til å si: «Se på meg, folkens - jeg kan navnet på en politiker!»

Blaserte Oslo-folk

Møter dere hele tiden folk som skal overgå dere i morsomheter?

- Oslo er det ikke noe problem, for der er folk så blaserte at de gir blanke i hvem de møter. De største kjendisene i Oslo, som ikke får gå i fred, er antakelig Kristen Gislefoss og Einar Lunde i NRK.

- På mindre steder rundt omkring er det helt motsatt. Der er det helt umulig å gå ute. Vi får rett og slett ikke være i fred. Ikke for det - det kan være veldig hyggelig, men det er begrenset hvor interessant det er når kar nummer femti kommer bort til deg og forteller deg hvor godt han likte det og det innslaget.

- Nei, da er det mer interessant å møte folk som er forbanna.

Greatest hits - nå også på radio

Duoen, som på tredje sesongen driver og tuller og tøyser i sitt eget program på Kanal 24, påstår at de ikke har gått trøtte. Programmet, som har det strenge navnet «Kommisjonen», er et rent humorprogram.

- Vi vant nettopp prisen for beste humorprogram. Vi snakker her om radioens Oscar, så det er ikke noen hvilken som helst pris.

- Vi rasket sammen de morsomste innslagene fra programmet og plasserte det på en CD. Denne kommer ut i dag, faktisk, så nå er det fritt frem. Vi synes tittelen «Bableperler» er treffende. For det er det det er - en ren bableplate, med vås fra ende til annen.

- For eksempel så diskuterer vi hvor gammel Inger Lise Rypdal måtte vært før Atle hadde hatt sjans på henne. Hvis Atle blir 54, som hun er nå, og hun er 75, hadde han kanskje kunnet bevege seg i nærheten av henne. Hun er jo en usedvanlig flott dame, sier Golden.

Lunsjen er over, og duoen har allerede avtalt neste intervju. - Vel vel, hadet, sier Antonsen. - Hadet, sier Golden. - Hadet, sier jeg.

Hyggelige karer ...

Golden og Antonsen

Aktuell med:

Kommisjonen på Kanal24 hver fredag kl. 1100-1300. Programmet vant Prix Radio 2005 for Beste Humor.

Ute med ny CD med 19 høydepunkter fra programmet.