Barnet

Rystende og uendelig trist om uskyldige og skyldige barn.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det starter røft i det belgiske prisbelønte dramaet «Barnet». Den 18 år gamle jentungen Sonja har nettopp forlatt klinikken med sin nyfødte sønn Jimmy. Nå leter hun etter den 20 år gamle barnefaren Bruno. Fra starten av er det klart at Bruno ikke akkurat er en superpappa. Han bor i en container, han tjener til livets opphold med småkriminelle opplegg, han lever fra time til time, fra minutt til minutt.

Historien topper seg når Bruno, uten så mye å tenke seg om, selger sin nyfødte sønn. Det er en impulshandling som sjokkerer, til tross for at episoden blir fortalt med en nesten uhyre nøkternhet.

Usentimentalt


Og det er nettopp denne nøkternheten og direktheten som treffer oss

Bruno (Jérémie Renier) og Sonia (Déborah François) er nybakte foreldre. (Foto/Copyright: arthaus)Bruno (Jérémie Renier) og Sonia (Déborah François) er nybakte foreldre. (Foto/Copyright: arthaus)

midt i magen. For de belgiske brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne lager ikke film som bevisst går inn for å bevege oss. «Barnet» er nesten blottet for musikk og andre virkemidler som tradisjonelt sett får publikum til å føle med karakteren.

Med ingredienser som småbarn og sosial nød kunne dette fort blitt et skikkelig tåredryppende melodrama, men brødrene Dardenne velger å dyrke minimalismen og objektiviteten. Resultatet er slående.

Følelsesløshet


Omgivelsene i den belgiske forstaden er like kalde, grå og triste som hovedpersonenes indre. Bruno framstår i starten av filmen som en nærmest følelsesløs person som kun har interesse for det som kan omsettes i penger, inkludert sitt eget barn.
Det er mulig du liker «Barnet» dersom du likte:

Maria full of grace


Vera Drake

Vi i publikum håper på å få et glimt av hans indre, eller i det minste en forklaring på hvorfor han har blitt som han har blitt, men dette velger filmskaperne å holde tilbake. Framfor å gi oss en tåredryppende historie om en grusom barndom eller knuste hjerter, viser de oss et objektivt bilde av livet på nederste hylle - så får vi dra våre egne konklusjoner.

Eksepsjonelt skuespill


Jérémie Renier gjør en helt eksepsjonell rolle som kjeltringen Bruno. Dette er et barn som selv står foran oppgaven å være far, noe han absolutt ikke har noen forutsetninger for å takle. Derfor er det kanskje ikke så rart at han veksler mellom desperasjon, lykke og bunnløs fortvilelse. I løpet av filmen endrer Bruno karakter, og ganske langsomt kan man skimte den livredde gutten han egentlig er. En forandring som gjør at tittelen «Barnet» blir flertydig.•

Barnet: Offisielle hjemmesider


Personvernpolicy