Musikkåret 2005

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et musikkår er i ferd med å ebbe ut, og vi forteller deg hvilke plater vi mener er årets beste!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er omtrent en drøy uke igjen av 2005, og da er det vel på høy tid å oppsummere hvordan året har fortont seg musikalsk sett.

Bortsett fra det faktum at noen av bransjens aller største navn har levert direkte kjedelige utgivelser (Coldplay , Robbie Williams og Madonna), må det likevel poengteres at 2005 har gitt oss noen av de bedre lytteropplevelsene på lang tid!

Nå er det kanskje litt farlig å foreta en kåring av de beste platene før året er omme.

Det blir litt som å kåre banens beste spiller fem minutter før full tid, for så å overvære både selvmål og utvisning av vinneren. Eller at en fyr (eller jente, for den saks skyld) omsider tar ansvar og scorer et par-tre mål rett før full tid.

Av det jeg kan se, er det vel kun The Strokes tredjealbum «First Impressions Of Earth» (høres meget lovende ut og kommer 27. desember) som kan utgjøre noen forskjell, men det får heller være.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenlandske album


1. Antony & The Johnsons, «I Am A Bird Now»


Sjelden har jeg hørt et så vakkert, sårbart og inderlig album! Pompøst kan være slitsomt, men her er det bare vanvittig herlig, og Antonys salige blanding av selvutleverende tekster, svulstige pianoballader, nattklubb-blues og vakre stemme er intet annet enn genial. Til alt overmål spilte han to konserter i Norge i løpet av året - suverene de og!


2. System Of A Down, «Mezmerize»

Utstyrt med den nye rockens kanskje sterkeste stemme (Serj Tankian), presterte California-rockerne å få buldrerocken sin likt av omtrent alle. Musikalsk sett er dette et veritablert bombenedslag av industriell metall, knusende hard heavy metal, klassisk rock, jazz, elektronika, armensk folkemusikk, harmonisk pop og klassisk musikk, kombinert med særdeles oppegående sosiopolitiske tekster.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen


3. Richard Hawley, «Coles Corner»


Sheffields store sønn fikk omsider et lite gjennombrudd med et vakkert og 50-tallsinspirert kjærlighetsalbum. Klisjéene er aldri langt unna, men crooneren Hawley er såpass dyktig at han kommer unna med absolutt alt han prøver på. Jeg har mine tvil på om Frank Sinatra kunne gjort dette bedre - iallfall ikke med mer innlevelse!

Artikkelen fortsetter under annonsen

4. John Legend, «Get Lifted»


John Legend beviste med dette albumet hvordan troverdig gospelinspirert soulmusikk skal gjøres i 2005. Med en stemme og en innlevelse av en annen verden, kjerner Legend ut sine herlige versjoner av up- og downtempo årgangssoul, kombinert med avdempet hip-hop. Dette er det nærmeste man kommer legender som Marvin Gaye, Curtis Mayfield og Stevie Wonder i dag, og Legend viser seg så absolutt som en verdig arvtaker til disse.

5. Elbow, «Leaders Of The Free World»

Elbow viser med sitt tredje album hvordan pompøs og progressiv poprock egentlig skal lyde, og et band som Coldplay blir intet mindre enn smågutter i selskap med vokalist Guy Garvey og resten av Elbows mektige og suggererende låtmateriale. Bandet leverte i tillegg kanskje årets mest imponerende enkeltlåt med det aldeles strålende tittelkuttet «Leaders Of The Free World».

6. Kanye West, «Late Registration»

7. Devendra Banhart, «Cripple Crow»

8. Petra Jean Phillipson, «Notes On: Love»

9. Sons & Daughters, «The Repulsion Box»

10. Buck 65, «Secret House Against The World»



Artikkelen fortsetter under annonsen

Norske album



1. Ane Brun, «A Temporary Dive»


Med et utrolig gitarspill, en særegen stemme og et tekstmessig uttrykk de færreste er i nærheten av, leverte Ane Brun årets klart beste norske skive. Hovedsaklig sentrert rundt akustisk folk og blues, krydrer Brun lydbildet med herlige strykearrangementer og piano, samt klokkespill og tuba. Albumet hadde nok stått seg enda bedre med en smule mer tempo og temperament i orkestreringen, men hvem bryr seg? Norge har omsider fått en kvinnelig singer-songwriter vi kan være stolte av!

Artikkelen fortsetter under annonsen


2. Kari Rueslåtten, «Other People's Stories»

Med sin aldeles praktfulle vokal er det på høy tid at Kari Rueslåtten får den oppmerksomheten hun fortjener! Det er ingenting som tilsier at dette ikke kan skje på bakgrunn av «Other People's Stories», for her maner hun frem et vidunderlig knippe vakre låter i landskapet akustisk/elektronisk pop. Stemmen til Rueslåtten kan kanskje bli litt teatralsk til tider, men det skal ikke ta bort noe som helst av glansen fra at hun har laget sitt mest tilgjengelige album til nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen



3. Emmerhoff & The Melancholy Babies,

«Electric Reverie»


Bergenserne har etter flere års venting og modning, omsider tatt steget opp blant de aller ypperste rockerne i Norge. Live har de alltid vært suverene, men med årets utgivelse har de omsider klart å gjenskape den dynamiske råheten og tilstedeværelsen på plate. Det er rått, skittent, seigt, groovy, og intet annet enn knallbra! I tillegg har bandet prestert en av tidenes heftigste coverlåter med «Cowboys» (Portishead).

4. Serena Maneesh, «Serena Maneesh»


Emil Nikolaisen og resten av Serena Maneesh har kanskje laget det mest internasjonalt rettede albumet vi har hørt fra Norge på flere år. Selv om støy- og fuzz-elementet er relativt fremtredende her, er dette likevel så mye mer. Det høres rett og slett utrolig stort ut (vellyden sniker seg frem overalt), og det er forholdsvis lett å høre at gjengen kan sin musikkhistorie (Velvet Underground, My Bloody Valentine, Stooges)! Kanskje kunne det hele vært underlagt en strengere strukturering, men da hadde man nok samtidig mistet noe av dynamikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

5. Dadafon, «Lost Love Chords»

Dadafon er intet annet enn uhyre dyktige, og på bandets seneste utgivelse leverer de sin sedvanlige og fortryllende kombinasjon av pop, folk, jazz og rock. Med en av landets ypperste vokalister i front (Kristin Asbjørnsen), har bandet lagt en alen eller to til sin vekst, og viser at det er lite eller ingenting de ikke makter. Aller mest spennende er det kanskje når de gir seg de progressive og psykedeliske elementene i kast!



6. Draumir, «Draumir»

7. Ricochets, «Isolation»

8. Cloroform, «Cracked Wide Open»

9. Adjágas, «Adjágas»

10. Samuel Jackson 5, «Easily Misunderstood»

Lister


Bergensavisen (13.12.2005)
Dagsavisen
(13.12.2005)
VG (14.12.2005)
Adresseavisen (20.12.2005)
Bergens Tidende (20.12.2005)
Aftenposten (21.12.2005)
Groove



Mer i Magasinet Neste Klikk:

Musikk
Plateanmeldelser Musikkåret 2004 (26.12.2005)

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser