Manderlay
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I likhet med forgjengeren «Dogville» foregår hele «Manderlay» på en slags kjempestor teaterscene. Kulissene er tegnet med kritt på gulvet, og skuespillerne har få rekvisitter å jobbe med.
Fantastiske skuespillere
Vi møter hovedpersonen «Grace» fra «Dogville». Denne gangen er det
(Foto/Copyright: Astrid Wirth)
ikke Nicole Kidman som fyller den ekstremt krevende rollen, men Bryce Dallas Howard (The Village). Ryktene sier at årsaken til dette skuespillerbyttet er at Kidman rett og slett ikke hadde psyke til å gjennomføre nok et prosjekt med den eksentriske dansken.
Om dette er sant eller ikke, skal ikke jeg spekulere i, men når man ser hva von Trier krever av sine skuespillere, er det ikke fritt for at teorien virker troverdig. Howard gjør en fantastisk innsats, og man kan nærmest se hvordan det koster både blod, svette og garantert en hel del tårer å makte å gi det regissøren vil ha. Også skuespillerne i birollene imponerer med sterke prestsjoner.
Frihetens begrensning
Historien i seg selv er blitt karakterisert som «anti-amerikansk», men er etter min mening av en mye mer universell art.Det er mulig du liker «Manderlay» dersom du likte:
•
Dogville
•
Drapet
Grace og mafia-pappaen hennes kommer over en plantasje i sørstatene hvor slaveriet fremdeles lever i beste velgående. Sjokkert over urettferdigheten, vil den idealistiske kvinnen gjøre sitt for at slavene skal få sin frihet. Hun blir igjen i «Manderlay» for å ordne opp.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDermed er scenen (bokstavelig talt) satt for et drama som omhandler en rekke etiske og eksistensielle spørsmål. For hvor mye frihet vil egentlig et
Bryce Dallas Howard som «Grace». (Foto/Copyright: Astrid Wirth)
individ ha? Hvor mye frihet kan et individ takle? Hvem kan bestemme hvordan et demokrati skal se ut?
Krever av sitt publikum
Von Trier gir ingen svar, men utfordrer oss med sine nokså nådeløse problemstillinger.
Den danske regissøren er utvilsomt en av vår tids mest interessante filmskapere. Du kan velge å elske ham eller hate ham, men dersom du trår inn i hans univers er det vanskelig å stille seg likegyldig til det han har å si.
«Manderlay» er som sin forgjenger ikke en enkel seeropplevelse. Den krever mye av sitt publikum, men gir desto mer tilbake.
•
