Ujevn affære med Martha

Fra det geniale til det middelmådige.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Martha Wainwright, Rockefeller, 04.12.2005


«Eplet faller ikke langt fra stammen».

Uttrykket er nærmest for en tynnslitt klisjé å regne, men sjelden har den vel vært så passende som i tilfellet Martha Wainwright.

Foreldrene er ingen ringere enn folk-legendene Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle, mens bror, og familiens andre eple, Rufus Wainwright, allerede har fire strålende og pompøse popalbum på samvittigheten.

Forventingene var mildt sagt tilstedeværende da Martha slapp sitt selvtitulerte debutalbum tidligere i år.

Men Martha innfridde hun - og vel så det, med et tvers gjennom ærlig album bestående av alt fra yndige ballader og folk, til uptempo pop og rock.

Stort


I går kveld gjestet hun Oslo og Rockefeller, og personlig kom jeg med et aldri så lite håp om å få en konsertopplevelse utenom det vanlige!

(Foto: Kne Schles)(Foto: Kne Schles)

På mange måter fikk publikum akkurat det, for med en vakker, sår og utrolig intens stemme, leverte hun ypperlige halvakustiske versjoner av låter som «When The Day Is Short», «Bloody Mother Fucking Asshole» og «Factory».

Dette ble videre toppet av inderlige «Don't Forget» og aldeles vakre «Bring Back My Heart» - begge med en herlig vokal-innsats fra oppvarmer Teddy Thompson (sønn av Richard og Linda), mens både «Far Away» og «Dis, Quand Reviendras-Tu» fungerte akkurat som man hadde håpet de skulle.

Når hun så æret Leonard Cohen med hans «Tower Of Song», og Lars Lillo-Stenberg entret scenen med glansnummeret Helpless (Neil Young), skulle man vel egentlig tro at Martha leverte en aldeles strålende konsert!

Småkjipt


Nå skal jeg ikke ta noe som helst fra Martha Wainwright og det hun leverte i går, for tidvis var det suveren kvalitet over konserten.

Allikevel var det noe som skurret.

Lars Lillo-Stenberg sang en glitrende versjon av Neil Youngs Helpless (Foto: Stig Henning Morken)Lars Lillo-Stenberg sang en glitrende versjon av Neil Youngs Helpless (Foto: Stig Henning Morken)

For det første var Martha litt vel på druen denne kvelden, noe som kanskje resulterte i litt for mye usammenhengende snøvling. Noe var utvilsomt artig, men da hun ga seg i kast med tequilaen halvveis ut i konserten, var det ikke like sjarmerende lenger (heldigvis ga hun seg).

For det andre ble for mange av låtene preget av bandet hennes, og selv om Martha har en helt spesiell vokal, druknet hun tidvis i arrangementene til «Ball & Chain», «G.P.T» og «Street Fighting Man».



Det samme kan sies om andre likesinnede rockelåter hun spilte som jeg ikke vet navnet på, og det var utvilsomt skuffende at hun valgte å kjøre såpass mye tempo til tider.

(Foto: Kne Schles)(Foto: Kne Schles)

For det tredje varte konserten faktisk for lenge (!). Det er ikke ofte man synes dyktige artister driver på for lenge, men to timer med Martha var nesten en halv time for mye!

Det er ikke et godt tegn når du føler at ting drar i langdrag og begynner å lure på om det snart skal avsluttes ...

Litt pepper må hun også få for at hun ikke spilte det tonesatte Robert Louis Stevenson-diktet «Wither Must I Wander»

Artig

Men for all del; det så ut som om Martha hadde det ganske artig på scenen, og med en syk breibent positur og bokstavelig talt høye kneløft (hun har en relativt eiendommelig dansestil med gitaren i fanget), ga hun publikum mye moro.

Sånn sett satt man igjen med et inntrykk av at dette tross alt hadde vært en fin søndagskveld.

Sterk firer - men som kunne og skulle endt opp så uendelig mye bedre.
Martha Wainwright: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Konsertanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser


Personvernpolicy