The Darkness: «One Way Ticket To Hell ... And Back»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The Darkness, «One Way Ticket To Hell ... And Back»
(Warner)
Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte da jeg første gang hørte engelske The Darkness for et par år siden. Her trodde jeg omsider at 80-tallsrocken med høyt hår, generell gigantomani, kastratvokal og ekstrem gitaronani var utradert en gang for alle.
Jeg må visst tenke om igjen, for med inntoget til The Darkness har 80-tallet fått en aldeles utrolig opptur. Gode gamle AC/DC er en ting, men ingen hadde vel forventet å se Iron Maiden, Mötley Crüe og Judas Priest (eller for den saks skyld TNT) gjøre furore på festivaler og konsertarenaer i 2005.
I rettferdighetens skyld må det legges til at The Darkness ikke kun henter inspirasjon fra det fornemme 80-tallet, men også har latt seg farge av glamrocken på 70-tallet. I tillegg har jeg en liten anelse om at bandet tar hele dette ståket noe uhøytidelig, noe som kanskje er grunnen til suksessen deres ...
Det endrer likevel ikke det faktum at jeg mildt sagt er overrasket.
Dyktige
To år er nå gått siden debutplaten «Permission To Land» reddet verden fra rockedøden, og nå hiver The Darkness seg ut i det på nytt med albumet «One Way Ticket To Hell ... And Back».
Til ingens overraskelse byr ikke bandet på noen revolusjonære endringer utover det konseptet de øyensynlig fikser.
- Det er pømpøs, orkestral, humoristisk og gitaronanerende kastratrock av den velkjente Darkness-sorten.
Men selv om det tidvis låter håpløst utdatert, er det liten tvil om at gutta er dyktige låtsnekrere og musikere.
Dette får vi blant annet eksemplifisert gjennom balladen «Seemed Like A Good Idea At The Time», den tøffe «Bald» (som handler om, ja akkurat ... høyt hårfeste) og Queen-inspirerte «Blind Man».
Positive er også singelkuttet «One Way Ticket», boogierockerne «Is It Just Me» og «English Country Garden» (Queen nok en gang), men de blir som mange av låtene litt voldsomme i lengden.
Dette gjelder spesielt den aldeles grusomme «Hazel Eyes», som med sitt keltisk-japanske komp (!) er intet annet enn tull, mens for eksempel soloen på «Girlfriend» blir litt i drøyeste laget.
Slitsom
Det blir feil å si at vokalist Justin Hawkins ikke kan synge (England har utvilsomt fått en arvtaker etter Freddie Mercury), eller at broder Dan ikke vet å håndtere en gitar, men selv om man kan sitt fag trenger det ikke bety at man til enhver tid må lasse på med alle musikalske krumspring man vet om.
Eller for å si det på en annen måte; selv om en snekker liker å bygge vegger, slenger han ikke opp 14 vegger i et hus som trenger fire!
Jeg er fullt klar over at hele poenget med musikken til The Darkness er å være overdådig og ikke vise måtehold, men når de kjører på med monstergitarsoloer, pompøse strykere og kastratvokal om hverandre - omtrent hele tiden - blir det en smule for meget.
Jeg vet ikke om direkte slitsomt er ordet, men bandet ligger faretruende nær litt for ofte.
Bra innen sin sjanger
Men la oss for all del ikke glemme at The Darkness, tross enkelte innvendinger, har laget et helt kurant album, som står seg helt greit innen sin egen sjanger.
Det må i tillegg sies at det kreves ikke rent lite mot å kjøre en såpass gjennomført linje i 2005.
Svak firer.
Låter
:
1. One Way Ticket
2. Knockers
3. Is It Just Me
4. Dinner Lady Arms
5. Seemed Like A Good Idea At The Time
6. Hazel Eyes
7. Bald
8. Girlfriend
9. English Country Garden
10. Blind Man
Spilletid
: 35.08
The Darkness: Hjemmeside
