Corvine: «Corvine»
Corvine, «Corvine»
(Karisma Records/Tuba)
2001 var året da bergensbandet Corvine skulle bli store!
Året før hadde de levert en fantastisk konsert under bransjefestivalen by:Larm, platekontrakt med EMI var i boks og de slapp den aldeles suverene «Nova EP».
Jubelen satt løst hos omtrent et samlet pressekorps, låtene «Matrix» og «Nova» fikk godt med spilletid i radio og salgsmessig oppnådde de pene tall (lå til sammen syv uker på VGs singelliste høsten 2000)
Det er sjelden man hører ferske band låte såpass velvoksne ut, og bandets atmosfæriske, lettere pompøse og suggererende dronerock skaffet seg en tilstrekkelig mengde musikalske venner til at gjengen ble booket til Roskilde i 2001.
Corvine var med andre ord på sporet av noe stort, og da var det bare å vente på debutalbumet...som aldri kom.
Bedre sent enn aldri
Nå er det gått fire år siden Corvine spilte på Roskilde, og uten å skulle fortolke noe som helst hvorfor og hva som skjedde med Corvine, kan vi iallfall konstatere at EMI er byttet ut til fordel for det lokale Karisma Records.
Resultatet er at bandet fem år etter «Nova EP», omsider leverer sin offisielle platedebut med det selvtitulerterte «Corvine».
Selv om det gjerne hadde vært hyggelig med livstegn noe tidligere, er det likevel trivelig at bandet nå gjør en innsats!
Som forventet?
Corvine i 2005 byr vel egentlig ikke på så mange musikalske overraskelser, men leverer et album bestående av langsomme, repeterende, atmosfæriske, melankolske og meget interessante låtskisser.
Den eneste overraskelsen i så måte er at bandet på alle disse årene ikke har maktet å levert et mer helhelhetlig og fullstendig produkt enn det «Corvine» er blitt.
Det blir liksom noe avventende, ufullstendig og innadvendt over det hele, - noe som kanskje er et resultat av for mye tid med låtmaterialet?
Synd egentlig, for Corvine har tilstrekkelig mengder musikalsk talent til å lage et mer gjennomført album enn dette!
Bare hør på dvelende «Yume», seige «Neah», lettere suggererende «Flashlights/Fireflies», skumle «Japunx», ambiente og pianobaserte «Ks» og den herlige «Souma» og du vil høre at band som formelig sitrer av kvalitet.
Band søker film
Kanskje er det fordi deler av «Corvine» høres ut som snytt ut av nesen til en skummel David Lynch-film (uten egentlig å være det), at jeg ikke helt ser den klare tanken bak albumet.
Låtene har tidvis problemer med å stå fjellstøtt på egne bein, og det er nærmest som de skriker etter en film å kunne omfavne («Blastema», «Ks», «Lemu», «Amina»).
Andre igjen vil kanskje avfeie Corvine som et «arty-farty» band som beveger seg i musikalske pompøse sfærer vanlige dødelige sjelden opererer innenfor.
Men uansett hva man nå enn måtte mene om kunstrock, Corvine eller debutplaten deres, innrømmer jeg gladelig at den tross alt har en god del for seg.
Ujevn og ufokusert, men godt over gjennomsnittlig firer.
Låter
:
1. Blastema
2. Yume
3. Neah
4. Flashlights/Fireflies
5. Lnj
6. Japunx
7. Ks
8. Souma
9. Sd
10. Lemu
11. Apol
12. Ripostes
13. Amina
Spilletid
: 39.42
Karisma Records: Hjemmeside