Trenger vi flere forbrytere?

Presset om stadig mer overvåkning og kontroll vokser. Nå kommer det signaler fra vår enda ganske nye regjering om at de ønsker en utvidet adgang til å DNA-teste befolkningen.

Foreløpig avventer regjeringen avventer innstillingen fra det såkalte DNA-registerutvalget, men statsminister

Jens Stoltenberg

varsler allerede nå at han er innstilt på at adgangen til å ta DNA-prøver skal utvides.

Ikke bare drapsmenn, seksualforbrytere og tungt belastede kriminelle skal DNA-testes. I tillegg skal det som omtales som «tyver og andre småkriminelle» også DNA-registreres.

Resultatet vil antagelig bli at flere forbrytere avsløres.

Men trenger vi virkelig flere forbrytere?

Teknologi har gjort det veldig lett å avsløre kriminelle handlinger.

Vi setter opp kameraer på alle veier som tar bilder av bilistene, i tilfelle noen av oss skulle vise seg å være kriminelle fartsbøller.

Vi overvåker gater og offentlige rom med videokamera, i tilfelle noen av oss skulle vise seg å være lommetyver eller knivstikkere eller avhengige av narkotika eller piller oss i nesen eller rett og slett er uoppdragne.

Kripos følger med på hva slags nettsteder du besøker, og CIA følger med på hva slags ord du bruker i dine epost og chat-samtaler.

Når det kommer til stykket er vel de fleste av oss for «småkriminelle» å regne. Noen av oss kjører for fort, andre kjører på rødt, selv sykler jeg uten hjelm, du surfer kanskje på småfrekke steder på nett, eller så snyter du litt på skatten. Glade beboere på vellykket-urbane Grünerløkka holder liv i hasjselgerne langs Akerselva.

Hvis vi som samfunn ønsket det, kunne vi avslørt alle forbrytelser som gjøres.

Problemet er at det ville gjort oss alle til forbrytere.

Og rettssystemet har jo allerede i dag store problemer med å «prosessere» de skurkene som er avslørt.

Anmelder du et innbrudd med kjent gjerningsmann til politiet, henlegger de saken før du får funnet fram polisenummeret ditt engang.

Denger du kona di gul og blå, får du lov å rusle rundt i nabolaget hennes i årevis med en truende mine og et balltre bak ryggen. Når systemet endelig får stilt deg for retten, får du «strafferabatt» fordi belastningen ved å ha en uavklart rettssak er så belastende.

Stakkars patetiske drittsekk.

Det er et misforhold mellom vårt ønske om å avsløre forbrytelser og vår evne til å håndtere resultatene. Viljen er sikkert god, men når økt avsløring medfører enda flere kjente forbrytere på frigang, så rives respekten for rettssystemet ned.

Overvåkningskåte politikere kan lett utnytte den ulmende frykten for terror som ligger som et kvelende teppe over verden i dag. Det har brutt vår innebygde motstand mot overdreven overvåkning ned. I dag aksepterer vi å bli overvåket, prøvet og observert hvor som helst og av hvem som helst.

Er det på tide å sette ned foten?