Harry Potter og ildbegeret

Harry er blitt tenåring og står overfor vanskeligere oppgaver enn noensinne. Ikke bare skal han sloss mot drager og sine indre demoner; han må til og med klare å få en date til skoleballet!

«Harry Potter og Ildbegeret» viser nemlig en Harry som er mer sjenert og sliter både med damene og sin heller spesielle forhistorie.

Harry i kamp med det meste. (Foto/Copyright: © 2005 Warner Bros. Ent. Harry Potter Publishing Rights © J.K.R.)

Men, rett skal være rett. Til tross for mye skriverier i media om at Harry i denne filmen raser rundt som en vandrende hormonbombe, er det først og fremst trolldom og kampen mot de onde kreftene som står i sentrum - også denne gang.

Forrykende turnering

Plottet er kanskje velkjent for dere der ute som har lest boken. Mot sin vilje må Harry delta i den beryktede Tretrollmannsturneringen. Gjengen på Galtvort har nemlig fått besøk fra to andre skoler, og nå skal de tre skolene konkurrere om heder og ære.

Turneringen består av tre grusomme utfordringer, som skildres på vidunderlig vis på filmlerretet. De kan ta pusten fra selv de eldste av oss i publikum. Allerede ved første oppgave satt jeg som spikret i kinosetet mens Harry raste rundt på sopelimet sitt i et forrykende tempo. For det går fort i «Harry Potter og ildbegeret». Filmen er spekket med action, og til tross for at den varer i godt over to og en halv time, er det få dødpunkter.

Mørkt og skummelt

Det er tydelig at den britiske regissøren Mike Newell har hatt klare meninger om hvordan denne fjerde filmen om Potter skal se ut rent filmatisk. Fargenyansene er mørkere, karakterene skumlere, og til og med naturomgivelsene gir uttrykk for den underliggende ondskapen som lurer i bakgrunnen. Og når jeg sier ondskap, ja da mener jeg ondskap med stor O.

Guttas noe yndling. (Foto/Copyright: © 2005 Warner Bros. Ent. Harry Potter Publishing Rights © J.K.R.)

For Harry har nemlig hatt et gjentagende mareritt om at den grusomme Lord Voldemort skal gjenoppstå fra de døde. Det store spørsmålet er om tenåringshelten vår er sanndrømt.

Det har vært mye skriverier om hvor skadelig denne episoden i Potter-eventyret kan være for barn, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig i at noen av scenene i filmen er særdeles skremmende. Jeg synes at den forrige Potter-filmen var i drøyeste laget, men «Ildbegeret» går enda lenger i å vise skremmende effekter. Mennesker som tilhører «de gode» blir drept, filmen er ispedd torturscener, og farene lurer både under og over vann. Med andre ord er det ikke særlig smart å ta med de mest lettskremte barna til kinosalene denne helgen.

Vokser til

Dersom jeg skal utsette noe på «Ildbegeret», så må det være at noen av de mest finurlige personbeskrivelsene og merkelige detaljene som vi har blitt vant til i de tidligere Potter-filmene, her er ofret til fordel for eksepsjonelle spesialeffekter.

På den annen side har skuespillerene tatt steget over i de voksnes rekker, også gjennom det å uttrykke følelser. Særlig søte Emma Watson, som spiller Hermine, imponerer, og vil nok i denne filmen for alvor knuse noen guttehjerter både på og utenfor lerretet.