En aldrende kult-helt
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Navn:
Anders Rogg - alias Leon Latex.
Aktuell med:
albumet Videre - toner til refleksjon og avspenning
Den tidligere kulthelten Leon Latex fra «Pelle Parafins Bøljeband» sitter tilbakelent i min kontorsofa, med hendene rundt kaffekopp nummer ti denne dagen. Han har et ytterst vennlig ansikt og skal den neste halvannen timen lire av seg en haug med festlige strofer og vendinger - som jeg dessverre ikke får plass til på dette manuset.
Leon, eller Anders Rogg som han jo heter, har blitt 49 år.
Han har vokst opp til å bli en vinelskende klassisk musikk-nyter som påstår at han ikke følger med i samfunnet der ute. Det vil si at: han hører kun på P2, ser på Dagsrevyen og leser Dagsavisen:
- Der er det mye populærkultur som går meg hus forbi, sier Anders, og viser til en episode i fjor hvor han sa:
- Kjartan hvem? (Idol-Kjartan. red.anm.)
Og det er han svært fornøyd med.
For er det noe han ikke setter pris på, så er det dagens altoverskyggende heseblesende informasjonssamfunn. Ved å være tilgjengelig hele tiden får man aldri hentet inn roen eller fordøyet noe som helst ifølge Rogg.
- Man blir faktisk litt dummere, sier han og peker på hodet sitt, som han for anledningen kaller en sentrifuge.
- Man blir jo hemmet i å føre samtaler med folk, sier Anders og gir eksempelet:
- Ja, det har jeg lest et sted, eller hørt.. Hvor var det.. jeg vet jeg har lest det et sted..
Så rister han på hodet og smiler, lener seg tilbake og tar en sipp av «dagens siste kaffekopp».
Men hvorfor sitter nå Anders Rogg på mitt kontor en onsdags formiddag i knallgrønn skjorte og drikker kaffe og spiser sjokoladekjeks?
For én uke siden kom albumet «Videre - Toner til refleksjon og avspenning»
Albumet er en forlengelse av «Lyden av Lys», som utkom nøyaktig for fire år siden.
Sistnevnte var et album som skulle hjelpe mennesker og deres pårørende i ferden mot døden. Det er ikke så morbid som det høres ut som:
- Vi ville lage musikk til bruk for trygghet og avspenning, istedet for å dempe uroen med medikamenter, sier Anders, som via Kirkens Bymisjon har arbeidet som aktivitetsleder på Vålerenga Bo- og Servicesenter de siste 6 årene.
«Lyden av Lys» har solgt rundt 10.000 eksemplarer i løpet av de siste 4 årene. Ikke bare har musikken vært til hjelp for pårørende og etterlatte, men Anders fikk også tilbakemeldinger fra en familie som hadde fått kontakt med sitt autistiske barn ved hjelp av musikken. Slikt varmer, forteller artisten.
For ikke å glemme mannen som ble kvitt sjøsyken da han satte på seg øretelefoner med hans musikk under en båttur for en tid tilbake.
Til ettertanke
Oppfølgeren er altså «Videre - Toner til refleksjon og avspenning». Laget av Anders og hans venn Audun Myskja. Kameratene har snakket om dette i hele tyve år, så produktet omtales nå kun som drømmealbumet.
- Jeg kommer aldri på Skavlan for å kunne snakke om denne utgivelsen - selv om jeg gjerne skulle gjort det.
- Det er endimensjonalt og stillestående, og klassiske nerder vil si: Her skjer det jo ingenting! Og det har de helt rett i, ler Anders.
Innledningsvis kan man lese på albumets cover:
Vi vet ikke hva musikk er - men vi vet en del om hva musikk kan gjøre.
Anders har komponert og arrangert dobbeltalbumet. Og de fikk med seg selveste Trygve Seim på saxofon.
«Musikken er tiltenkt vår oppjagede tid. Betydningen av rolig musikk kan gi målbar reduksjon av stress, og samtidig styrke de prosesser i oss som gir oss harmioni og balanse».
Del 1 består av svært nedstrippede klassiske piano-toner, ispedd strykere, men uten fiolin.
- Da får man dette svært lave og dypere lydbildet, sier Anders. Del 2 er noe mer variert, litt tyngre, litt sjamansk.
- Her får du ingen synth, ei heller måkeskrik og bølgebrus, understreker han.
Anders kjærlighet for musikk er stor, men den kan ikke beskrives. - Musikk er usynlig. Den er i lufta. Musikk er noe åndelig, forteller han.
- Jeg har laget dette for meg selv. I det du begynner å lage musikk fordi du håper andre liker det - da er du solgt.
Privat henfaller han seg til klassisk musikk, Mahler spesielt, og selvsagt Brian Eno.
Piano i 44 år
Rogg begynte å spille klassisk piano som guttunge, men tok en runde med seg selv som 18-åring og innså at han ikke hadde sjanse til å nå opp med de store. De store er disiplinerte og har nemlig øvd skalaer fem timer hver eneste dag - og dermed takket nei til mye av livet underveis.
- Men i dag står Audun og min siste plate pent plassert mellom Arve Tellefsen og Leif Ove Andsnes på platesjappa. Til Nice Price, må vite.
Anders ler.
I albumet har Anders brukt en sonate av Beethoven.
- Han var nok stokk døv og døden nær da han lagde den, men den er fantastisk. Jeg sa til Leif Ove (Andsnes) at jeg hadde brukt den på albumet. Strippet ned og senket tempoet fire-fem ganger, fjernet noen noter, og brukt på plata. Leif Ove sa:
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Dæven det der er frekt. Det blir sikkert bra!
Leif Ove og Anders er blitt kjent gjennom sin passion og deltagelse i Risør Kammermusikkfestival.
Hvor rangerer du Leif Ove som klassisk utøver, spør jeg.
- Han er Mount Everest!
Dermed kommer vi ikke utenom den gang Leif Ove skulle presentere Rogg foran publikum. Leif Ove er jo bare guttungen, sier Anders og smiler, men han presenterte meg altså som:
- My keyboard-hero. ... Sier han! Jeg holdt på å drite i buksa!
Anders himler mildt med øynene og understreker dermed at han ikke føler seg verdig den unge verdenskjente Leif Oves beundring.
CV-løs og takknemlig
Pelle Parafins Bøljeband (Foto: nrk.no)
Etter å ha levd «av seg selv» i 31 år føler Anders Rogg seg som en svært heldig mann. Til tross for det totale fravær av CV, som han sier.
Karrieren startet med Tramteatret, som oppstod på akademikernes høyborg Blindern. Men han er usikker på om noen av dem noensinne fullførte noe fag.
For Tramteatret brøt ganske snart ut av studentlokalene og ble en frittstående teatergruppe med en suksess som per i dag er skrevet inn i underholdningshistorien - for evig og alltid.
- Vi levde oppå hverandre i ti år. 25 timer i døgnet, sier Anders. Og det var så mye kraft og energi. Dersom vi hadde vært en gjeng som bare nikket og samtykket så ville det neppe blitt noen suksess, sier han idag.
Og rister samtidig bestyrtet på hodet over at deres dvd-utgivelse er å finne under kategorien «Kult» i diverse nettbutikker.
Men det er jo kult-historie sier jeg og spør min kollega om hun var fan. Ja er du gal, sier hun. Og Anders ler. Mannen har jo skapt historie.
- Det å skape noe for meg selv og mine, er blitt viktig i min alder.
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Jeg får nemlig ofte en Obstfelder-følelse av å ha havnet på feil klode.
(Sigurd Obstfelder 1866-1900, skrev diktet «Jeg Ser», hvor han skapte den kjente strofen: «Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt... » red.anm)
De gode vendingene i livet kan jo ofte oppstå ved å gå av på feil stasjon, tenker jeg. Men så blir Anders oppmerksom på at vi har bilde av artisten Rufus Wainwright hengende på veggen, og hans beundring er stor.
- Det lages så mye dritt at folk må snart finne den fine musikken. Dette er noe folk bør få ørene opp for, sier han og blir ytterligere begeistret når min kollega forteller om sitt relativt ferske intervju med nevnte canadier.
Før vi, via filmen om den klassiske cellisten Jacqueline du Pré (Emily Watson), vonde «Breaking The Waves» (også Emily Watson) og enda vondere «Dancer in The Dark» (Bjørk), havner i diskusjon om den danske regissøren Lars Von Trier - hvis dogme-regler Anders bare føler avsky for:
- For et borgelig snobbete dogmesett. Det er ikke noe annet en gammedags maskulint ronk!
Og med de slagkraftige ord runder jeg av intervjuet her.
Albumet til Anders og Audun er som nevnt ute i butikkene, og er du ute etter ro, anbefales en lytt til disse herrenes drømmealbum. For der er harmoni i hver tone.
Kirkelig Kulturverksted:
Mental Helse.no
: Musikk for Livet (Intervju med Anders Rogg)
