Tatt av musikken

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sanne sluttet på skolen da hun var 15. Musikken tok henne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

 Skandinavias Tina Turner Skandinavias Tina Turner

Sanne Salomonsen er superstjerne i Danmark, stor i Sverige og en ganske fremmed fugl i Norge. Nå skritter hun opp trappen til lobby-salongen i Hotel Christiania. Hun strekker hånden ut mot meg.

- Davs, sier hun.

Håndtrykket er fast og kjølig. Jeg geleider henne over til en rød sofa. Fra nå har jeg 30 minutter på meg til å bli kjent med en av vårt nabolands største rockestjerner.

Damen blir 50 år i desember. Hun har vært profesjonell musiker i 35 år. Alderen i seg selv gjør henne til en kuriositet i en bransje hvor de fleste stjerner stort sett brenner fra seg før de fyller 30.

Sanne ble fanget av musikken allerede da hun var 5.

- Det var Beatles. Det slo benene fullstendig vekk under meg. Jeg var et barn, og jeg fant noe i livet som jeg ble fullstendig bergtatt av. Det var en begynnende selvfølelse, noe jeg kunne identifisere meg med.

Da hun var 10 lærte hun å spille gitar og klaver. Da hun var 12 spilte hun i band, og da hun var 15 ble hun oppdaget og sluttet på skolen.

- Du har spilt i 40 år ...

Jeg rekker ikke å stille spørsmålet ferdig.

- 40 år? Ja, det har jeg jo faktisk. Men pro i 35. It's a fucking life-time, man.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

 It's a fucking life-time, man! It's a fucking life-time, man!

Stemmen er dyp og hes, som etter et langt nachspiel med gamle dansker og røde princer.

- Er det OK at jeg beholder solbrillene på? Lyset er så skarpt, og jeg sov bare tre timer i natt, forklarer hun. - Måtte tidlig opp for å være med på frokost-TV på TV2.

- Det krever mot å bli gammel i denne bransjen, fortsetter hun. - Fra den dagen jeg ble førti har ordene «selv om» blitt brukt om meg så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Når mediene omtaler meg, er jeg en suksess, ikke på grunn av min erfaring og alder, men selv om jeg har passert de førr.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Latteren er dyp og brunstig. Hun ler ofte og mye, og snakker med hele kroppen. Jeg får følelsen av å sitte ved siden av en tikkende bombe. Denne Sanne i den røde sofaen, bare en meter fra meg, utstråler voldsom energi.


Så selv om Sanne er en godt voksen dame, er hun stor. I Danmark svært stor. Her i Norge gjenstår det store gjennombruddet. Kanskje kommer det med den nye CDen, «The Album»? Kanskje kommer det med musikkprisen «Nordic Music Awards» neste helg, hvor hun er nominert?

- Hvordan føles det å være nominert til en slik pris?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fedt! Jeg er alltid meget glad for de æresbevisninger jeg får. Det er fett å få slike awards - det er en hedersbevisning fra bransjen. Jeg kan jo ikke regne med å vinne, men jeg er glad for å bli nominert. Og et eller annet sted - det innrømmer jeg - syns jeg det er veldig kult å bli nominert når jeg er halvtress - nei ni-og-førr. Hahaha.

Latteren følger henne taktfast.

- Hvem sammenligner du deg med?

- Jeg sammenligner meg ikke med noen!

Svaret kommer kontant.

- Nei, selvsagt. Men hvem føler du deg mest i slekt med, da?

- Well, noen kaller meg skandinavias Tina Turner. Jeg kjenner meg igjen i det, hva gjelder energien, men når telefonen min ringer spiller den AC/DC. Jeg syns Tina er et elskelig vesen, og er absolutt et forbilde, men jeg identifiserer meg nok mer med annen form for rock. Honky tonk, Beatles, blues, Aretha Franklin. Og Prince. Mer Prince enn Michael Jackson. Michael's too neat for me.

Hun slår stadig over i engelsk for å understreke viktige poeng.

- Hadde jeg vært mann ville jeg vært Prince eller Angus (Young i AC/DC, red. anm.).

- Har livet ditt blitt som du forestilte deg det?

- Ja! Min karriere har vært fantastisk, jeg har vært priviligert. Det har vært en fest - det er en fest å få arbeide med musikk.

- Hva har du fått som andre ikke får, og hva har du gått glipp av?

- Jeg har fått en stemme, som er min gave, kan man si. Det som de andre har, som jeg har mistet, er anonymitet. Man betaler en pris rent privat for å være kjent - og det er ikke bare jeg, men også mine venner, min sønn. Det er prisen man må betale for alt dette vidunderlige.

Aner jeg en liten skjelvende sårhet i Sannes hese røst her?

- Det er noe sårt i stemmen din når du snakker om det du har mistet. Hva er det?

- Nei. Det faller naturlig. Jeg tilhører den type mennesker som ser positivt på ting. Hvis folk er glade, er jeg glad også. Jo, jeg tror nok mine menn har hatt det svært med det. Og min sønn.

Sannes sønn, som bærer navnet Victor Ray Salomonsen Ronander på sine 17 år gamle skuldre, sloss selv for en plass på musikkens stjernehimmel.

- Han følger i sin far og mors fotspor. Han er nok genetisk spolert fra starten av. Han har vært med hele tiden, på landeveien, på turné, på konserter. Han syns det er skjønt, forteller Sanne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Nå er han gitarist og spiller i band. Men jeg håper virkelig han gjør skolen ferdig, og at han bryter det mønsteret jeg selv er et offer for. Man tror man er «skide» klok når man er i den alderen, det er man ikke - kanskje klok, men ikke så erfaren.

Kaffen kommer. Sanne får te, men sulter. Kaffepiken avslår å gi oss ytterligere servering i denne bortgjemte kroken av hotellet. Sanne gumler peanøtter i stedet.

- Når når du toppen?

- Ha. Jeg er på toppen. I Danmark kan jeg ikke bli større. Jeg holder på 8-10 år til, så trekker jeg meg. Det sier jeg på grunn av min sønn. Han er musiker og det er faktisk belastende for ham å ha meg som sin mor. Jeg er så stor.

- Så du trekker deg tilbake for å gi plass for din sønn?

- Nuvel. Kanskje ikke bare det. På et visst tidspunkt skal jeg gjerne ha mitt liv tilbake. Jeg elsker å reise, og jeg ble jo mor rimelig sent. Det skal bli utrolig «sjovt» å få noen år hvor jeg er en helt fri kvinne. Jeg

er

jo en fri kvinne. Jeg tjener mine egne penger, og har mitt eget hus, jeg trenger ikke å spørre noen om noe, men jeg har det så travelt, fordi jeg har ikke bare ett land å jobbe i, jeg har to.

De siste ordene hvisker hun.