Meny

Depeche Mode: «Playing The Angel»

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Relativt oppegående utgivelse fra elektronikapionérene Depeche Mode.

Depeche Mode, «Playing The Angel»

(EMI)

Få nåværende band har betydd så mye for de siste 20 års musikalske utvikling som britiske Depeche Mode.

Bandet ble etablert i 1980, og var en av de mest sentrale elementene i den såkalte «New Romantic»-sjangeren som oppsto i England på begynnelsen av 80-tallet.

Med sin unike kombinasjon av synth-pop og goth-elektronika leverte Depeche hele 6 album mellom 1981 og 1987, og av disse drar man gjerne frem «Black Celebration» (1986) og «Music For The Masses» (1987) som de aller beste.

Det var likevel 90-tallet som skulle bli bandets storhetstid, og både «Violator» (1990), «Songs Of Faith And Devotion» (1993) og «Ultra» (1997) regnes i dag som moderne klassikere. Sistnevnte etablerte også bandet som et rockeband av format, og styrket fanbasen ytterligere.

Nytt album


Etter det noe skrantende «Exiter» i 2001, er nå Depeche Mode klare med sitt studioalbum nummer 11, «Playing The Angel».

Jeg avslører vel egentlig ikke så voldsomt mye hvis jeg sier at «Playing The Angel» stort sett er slik vi er vant til å kjenne Depeche: Lydbildet er mørkt og dystert, mens de elektroniske elementene er relativt fremtredende.

Den viktigste forskjellen er at denne gangen har gitarist (og vokalist) Martin Gore gitt fra seg noe av låtskriveransvaret til frontfigur og vokalist Dave Gahan.

Et helt greit eksperiment egentlig, og Gahans låter («Suffer Well», «I Want It All», «Nothing's Impossible») utmerker seg kvalitetsmessig forsåvidt verken i den ene eller den andre retningen, og er stort sett som typiske Depeche Mode-låter å regne.

Mye bra


Aller best fungerer det suggererende og fengende åpningskuttet «A Pain That I'm Used To» og den herlige «John The Revelator» (komplett med gospelkoring). Det samme må også sies om den synt-poppete og nærmest klassiske Depeche-kuttet «Precious» og den seige «Macro».

Nevnes må også den nedtonede og nydelige «Damaged People», som med sine klare melodiske referanser til Andrew Lloyd Webbers «I Don't Know How To Love Him» (fra «Jesus Christ Superstar») er intet annet enn særdeles bra elektronikapop.

Merkelig nok har ikke bandet nevnt Webber i låtkredittene. Såpass forventer han!


Ujevnt


Utover disse elementene, består «Playing The Angel» av litt for mange middelmådige låter (til Depeche å være), og låter som eksempelvis «The Sinner In Me» og «I Want It All» er ikke av god nok kvalitet. Generelt er det liksom noe som savnes...kanskje er det rekken av de

virkelig

gode

låtene vi mangler?

Denne utgivelsen har

kopisperre!

Uansett hva som fungerer eller ikke på denne utgivelsen, må det likevel legges til at bandet viser seg frem fra en langt bedre side enn hva tilfellet var med den heller kjedelige «Exiter».

Sånn sett kan vi ikke annet enn å glede oss til gjengen kommer til Oslo og Spektrum i februar.

En ganske så bra, men likevel ujevn firer.

Depeche Mode: Hjemmeside

Låter

:
1. A Pain That I'm Used To
2. John The Revelator
3. Suffer Well
4. The Sinner In Me
5. Precious
6. Macro
7. I Want It All
8. Nothing's Impossible
9. Introspectre
10. Damaged People
11. Lilian
12. The Darkest Star

Spilletid

: 52.23

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser

ABC Startsiden:


Musikk
Musikkanmeldelser


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus