Meny

Izzat

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

All ære og respekt til Norges første hardkokte gangsterfilm.

Rrrrr....RESPEKT!, som Harald Eia ville sagt. «Izzat» tar sikte på å bli Norges første skikkelige gangsterfilm, og regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen har langt på vei lyktes i det prosjektet. Allerede fra den kanontøffe åpningsscenen, som jeg aldri har sett maken til på norsk film, skjønner vi at her mener man alvor. «Izzat» er en ekte sjangerfilm totalt blottet for ironi, men ikke uten humor og finurlige detaljer.


Boyz 'N the Hood


Wasim (Emil Marwa) på by'n. (Foto: ctn)Wasim (Emil Marwa) på by'n. (Foto: ctn)

Vi blir ledet tilbake til Oslo på 80-tallet, hvor vi møter kompisene Wasim (Emil Marwa), Riaz (Assad Siddique) og Munawar (Khawar Gomi). Allerede fra ung alder sverger de på at de ikke vil ende opp som tapere slik som de fleste andre «pakkisene» som kjører trikk.

Heltene deres er de tøffe gutta i gaten som bruker hard vold for å slå seg opp i samfunnet. De blir introdusert for den skruppelløse psykopaten Saddiq (Daud Mirza) og hans bror Khalid (Elyas Mohammed), og blir dratt inn i gjengen East Side Crew. Ti år senere er guttene fremdeles i gjengen, og er en del av det hardeste kriminelle miljøet på østkanten.


Faenskap på norsk


Gjennom Wasims øyne får vi innblikk i et Oslo som er blodig, skittent og ikke minst fylt til randen av dop. East Side Crew rivaliserer med gjengen til norske Kula (Jan Sælid), en hardkokt jævel med et temperament som en galning og et ansikt som nærmest lyser ondskap. De to gjengene kjemper en blodig kamp for å dominere heroin-markedet i hovedstaden.

Det er mulig du liker «Izzat» dersom du likte:

Godfellas


UNO

Og det er i beskrivelsen av denne kampen at regissør Rolfsen trøkker til i beste mafia-stil, og lesser på ingredienser som drive-by-shooting, tortur og annen faenskap. I enkelte scener ble jeg sittende klistret til setet, mens jeg måtte holde meg for ører og øyne fordi det rett og slett ble litt for «nært» med så blodige scener på norsk.


Ingen voldsorgie


Ikke misforstå; «Izzat» er ingen rendyrket voldsorgie. Historien i seg selv er interessant, og særlig spennende blir det når det sammensveisede East

Side Crew begynner å gå opp i limingen. For i denne bransjen er det mye «backstabbing», og det er ikke godt å vite hvem man kan stole på. Konklusjonen i «Izzat» - som i «Uno» - er at man til slutt kun kan stole på seg selv. Men i motsetning til Aksel Hennies rollefigur, forlanger ikke Wasim at vi skal ha forståelse for ham, eller synes synd på ham på noen måte. Han har kort og godt tatt de feile valgene og har kun seg selv å skylde på.

Og akkurat dette er «Izzat»s styrke. Filmen forsøker ikke å unnskylde karakterenes oppførsel ved å fortelle sentimentale historier om deres forferdelige oppvekst. Den unngår også å hamre inn politisk korrekte poenger og vise hvor fæle vi nordmenn kan være med innvandrere. Her er det ingen masing eller syting om innvandrernes harde kår, og egentlig kunne filmen blitt laget med bakgrunn i et helt annet miljø enn det pakistanske.


Rrrrr....RESPEKT!


«Izzat» sliter med noen skjønnhetsfeil, og enkelte av skuespiller-prestasjonene kunne med hell ha vært litt mer troverdige. Jeg skulle også ønske at vi kom litt dypere inni psyken på hovedpersonen Wasim, men dette aspektet har blitt ofret til fordel for action og miljøskildring.

«Izzat» er nemlig noe så sjeldent som en 100% gangsterfilm som er laget med det mål å underholde publikum - og det står det respekt av!


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus