Meny

Fahrenheit

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Heit thriller for voksne som tar deg med langt under frysepunktet. Dette er «Fahrenheit». Les vår test av dette unike spillet.

Fahrenheit

(PC/PS2/Xbox)

Eventyrsjangeren har lidd de siste årene. Det som før var en av de mest populære og spennende sjangrene for PC-spill har sakte, men sikkert, visnet hen. De færreste utgiverne tør prøve seg på titler av denne typen.

Det er derfor beundringsverdig at Atari slipper «Fahrenheit», et spill som nesten er en krysning mellom klassikere som «Police Quest» og «Alone in the dark».

Jeg understreker at dette er et spill for voksne. Her er det både vold, sex, svært skumle sekvenser og mye blod.

Spillet egner seg ikke for unge under 16 år og bærer da også «PEGI 16+»-merket.


En kald vinterdag..


I introduksjonen til «Fahrenheit» ser vi et nedsnødd New York, der kulden virkelig setter strupetak på byens innbyggere. Akkompagnert av musikk verdig en Hollywood-produksjon geleider spillet oss inn i historien.

Spillet åpner dramatisk med at hovedpersonen Lucas Kane finner seg selv midt i et drap, og må rømme fra åstedet. Straks etter skifter fokus til de to politidetektivene Carla Valenti og Tyler Miles.

Du må nå samle ledetråder og intervjue vitner som en del av etterforskningen.

Allerede her introduserer utvikler Quantic Dream et spennende og velfungerende konsept der spilleren får kontroll over nesten alle karakterer av betydning. Slik sett involveres vi dypere i handlingen.

Et drap til besvær


Uten å røpe for mye av plottet vil jeg nevne at ting kanskje ikke er helt slik de fortoner seg etter de første timene. Både karakterer og handlingen utvikles gradvis og byr på et par ganske overraskende vrier underveis.

Første delen av spillet fokuserer mest på drapet vi opplevde i innledningen. Som Lucas må du unngå politiet, og prøve å finne ut av hva som egentlig har skjedd. Samtidig håndterer Carla og Tyler saken på politikammeret.

Hele tiden gir spillet deg følelsen av at personene er virkelighetstro og du får lett sympati med flere av de involverte.

Spillet er i bunn og grunn lineært, men man får aldri helt inntrykket av det. Akkurat som «Fable» stilles du nemlig ovenfor en del valg kontinuerlig, og enkelte av disse kan faktisk utgjøre en forskjell på sinnstemningen til karakteren du kontrollerer.


Interaktiv film?


Så mange har forsøkt å kalle sine mislykkede produksjoner for «interaktiv film» at uttrykket nærmest har blitt et skjellsord.

Nå får jeg lyst til å bruke begrepet rett og slett fordi «Fahrenheit» ligner veldig på det man skulle ønske interaktive filmer egentlig var.

Spillet bygges rundt flere personer, og underveis flettes de parallelle historietrådene sammen, ikke helt ulikt en god bok.

Samtidig har utviklerne benyttet klippeteknikker og kameravinkler som minner om gode filmer. Skjermen deles innimellom opp i flere deler som presenterer handling på to steder.

Lydsporet må være noe av det beste jeg har hørt i et spill den senere tiden. Det skader selvfølgelig ikke at hovedtemaene er komponert av Angelo Badalamenti (mannen bak musikken i bla.a. «Twin Peaks»).

Måten musikken benyttes på i utvalgte scener imponerer også.

Grafikken er vekslende, men for det aller meste over gjennomsnitt bra med enkelte svakheter her og der.


Ikke perfekt

Dessverre lider spillet av en rekke skjønnhetsfeil som trekker helhetsopplevelsen ned. Det aller mest irriterende er nok enkelte sekvenser der du må gjøre oppgaver som både tar lang tid å gjennomføre, og samtidig byr på fallgruver underveis.

Dette fører til at man må gjenta enkelte oppgaver vel mange ganger før man endelig kommer gjennom, noe som skaper frustrasjon istedenfor spilleglede.

Mange kommer nok også til å fnyse av måten actionsekvensene er flettet inn på. Her unngår nemlig spillet å bli et actionspill, men tvinger deg isteden til å delta gjennom rytmebasert minispill.

Det ene involverer å bevege spakene i forskjellige retninger i takt med tegn på skjermen, et annet krever at du trykker rytmisk på knapper. Sent i spillet kombineres også disse.

Jeg synes ikke minispillene er et ideelt trekk i forhold til spillbarhet, men faktisk foretrekker jeg dette fremfor endel frustrerende actionsekvenser fra eldre eventyrspill.

Kamerakontroll og styring er den siste irritasjonen, og kanskje den minste. Stort sett er nemlig kontroll av personene ganske intuitivt, men enkelte ganger snur spillet opp ned på kontrollene uten noen god grunn.


Mer av dette!


Problemer til tross, dette er et spill som lykkes mer enn det mislykkes. Feiltrinnene irriterer kanskje litt der og da, men veies opp av en så gjennomført og sjarmerende spillopplevelse at jeg ikke klarer å være langsint.

Quantic Dream og Atari burde belønnes for å våge der andre feiger ut. Vi vil ha flere slike voksne spill som tør å prøve noe nytt, og som er noe mer enn bare rask action.

Konklusjonen blir derfor at «Fahrenheit» er en sterk femmer som trygt kan anbefales til alle voksne spillere. Det er kanskje ikke perfekt, men det er definitivt originalt og spesielt, og fortjener et stort publikum.

Les mer:


Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus