Meny

Musikkens ufortjente adelsmerke

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Musikk er blitt et masseprodukt som sjelden fortjener diskplassen den lagres på, langt mindre et ©-merke.

Velment, søtt, og rett fra både lever, nyre og hjerte, men ærlig talt - copyright?Velment, søtt, og rett fra både lever, nyre og hjerte, men ærlig talt - copyright?

Vi har jo i noen år nå hatt et svare rabalder som musikkindustrien har stelt i stand, bare fordi folk oppdaget at musikk kan distribueres over Internett.

Jeg kan i utgangspunktet forstå at folk som lever av å skape og fremføre musikk er bekymret for at deres arbeid kopieres og distribueres gratis til millioner av brukere.

På den annen side finnes det mange gode unnskyldninger for å stjele slikt arbeid.

For eksempel søker mange av de som laster ned musikk ulovlig fra nett å rettferdiggjøre sine handlinger med argumenter som at de allerede har kjøpt platene en gang før, eller at de bare tar en «smaksprøve» som senere kanskje kan føre til at de faktisk kjøper plata.

Det er jo det reneste pølsevev, selvfølgelig.

Videre, før vi fikk betaltjenester, sa mange at de ville betalt, hvis de kunne, - hvis det fantes måter å betale på. Det argumentet har de fått sjansen til å stå for etter at iTunes beviste at det finnes en forretningsmodell her.

Men det var heller ingen veldig god unnskyldning for å gjøre seg til tyv.

I en helt egen kategori musikkpirater har vi fått samlet de aller største treskallene der ute - de som kjekt roper anarkistiskklingende slagord inspirert av filmer som «Slipp Willy fri!», bare at her er det kunsten og ånden som skal slippes fri.

Blah.

Det beste argumentet for å forsere sin egen dårlige samvittighet er det ennå ingen som har kommet med.

For realiteten er at det i dag praktisk talt ikke lages musikk som er verdt å betale for.


Dagens musikalske produksjon er gått fullstendig av hengslene hva gjelder kvalitet. 99 prosent av «musikken» som skapes er av en slik kvalitet at det i sjelden er verdt diskplassen det lagres på. Langt mindre bør vi spandere et helt ©-merke på den.

Bare manglende skamfølelse og realitetsforståelse hos utøvere og industri kan forsvare de ublu prisene de fremdeles føler at deres ordgyterier til toner er verdt.

I dag kan hvem som helst snekre sammen noen tragiske linjer som slutter på «heart» og «pain», frese lydene inn i en mikrofon og late som det er et kunstverk.

Sett i lys av dette blir det å sette en c i en sirkel for copyright på alt som utgis av musikk pretensiøst, grensende til det latterlige.

Det er ikke mer kunstverk enn tegningen fireåringen min klattet ned på et A4-ark, og som jeg har hengt opp her på kontoret.

Velment, søtt, og rett fra både lever, nyre og hjerte, men ærlig talt - ta copyright på slikt?

Et sted går grensen.

Det er ikke det at musikken ikke er underholdende, at den ikke er verdt noen minutter på øret. Men underholdningsverdien er omtrent på linje med en kjærlighet på pinne eller en krone-is med sjokolade. Kjekt, velsmakende, lett fordøyelig, men raskt fortært og raskt glemt igjen.

Opplevelsen er ikke verdt stort i penger, i det minste ikke de prisene industrien ubeskjedent velger å kreve for dem - en konsekvens markedet selv har trukket ved at brukere - i det minste fra den yngre garde - velger å la være å betale.

Dessverre rammer dette noen ganger også seriøse kunstnere, som heller ikke får betalt for sine verker.

For å holde oss til metaforene fra matbransjen ovenfra, så blir det i slike tilfeller verre enn å stjele en kjærlighet - det blir mer som å stikke av fra regningen på Bagatelle.


Men er det ikke rart at selv om de færreste av oss verken stjeler krone-is eller stikker fra regningen på Bagatelle, så stjeler vi uhemmet og nesten uten dårlig samvittighet av musikkprodukter?

Nei, det er ikke rart. For det musikkindustrien har gjort er å late som om alt er gourmetretter med mer eller mindre samme pris. Det gjøres ikke forskjell på låter som er snekret sammen av et forvirret pikehjerte på bussen mellom Sinsen og Ryen, og storverk som er skapt av virkelige kunstnere.

For å holde oss til metaforen litt til: De prøver å bille oss inn at kjærligheten på pinne er av samme kvalitet som gourmet-middagen på Bagatelle, og følgelig bør koste omtrent det samme.

Og så dumme er vi ikke at vi går på den, er vi vel?

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus