Jamies buldrende røst

Det er et verdifullt og skjørt øyeblikk i verdenshistorien: Den hjemløse junkien høres like godt som de rike og mektige. Lytt til Jamies store stemme.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jamie McCoy

hadde sin faste plass på fortauet, sentralt i London. Dit gikk han hver dag for å tigge. Litt utpå morgenkvisten hadde han penger nok til et skudd med heroin. Etter å ha fylt på med dagens dop, var han tilbake på plassen sin for å få penger til frokost.

Slik levde han i 30 år. Han hadde en kamerat, og de to var hverandres beste støtter.

En dag la kompisen seg ned midt i veien og var død.

Jamie følte seg ensom.

Et år senere ble han kjent med ei jente, knapt ute av tenårene. Hun så dobbelt så gammel ut.

Plutselig så han seg selv som ung, og ble forbannet. Den siste dosen heroin droppet han i Themsen.

Han har aldri satt et skudd til.

Dette er fem år siden nå. Jamie lærte seg å lese og skrive - noe han aldri lærte i ungdommen, og oppdaget Internett.

Han elsket det. På Internett var ikke Jamie bare en eks-junkie. Gjennom sin blogg, Jamie's Big Voice, fikk han en røst. Plutselig var den tidligere hjemløse tiggeren et enmanns mediehus.

«Jeg ser på det som en uavhengig avis, en avis jeg kan stole på, fordi alle kildene er mine egne», sier han stolt til The Guardian.

Jamie's Big Voice leses i vide kretser, og er et sterkt vitnesbyrd om hvordan nettet visker ut forskjellene mellom rik og fattig, mellom kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Spaltisten

Rafael Behr

i The Guardian formidler dette på en vakker måte:

«Aldri før i verdenshistorien har en hjemløs stakkar med en lånt PC hatt samme mulighet til å nå ut med sitt budskap som en Rupert Murdoch. Det er et verdifullt og skjørt øyeblikk, en gylden tid av nettdemokrati.»

Jamie McCoyJamie McCoy


Personvernpolicy