Sigur Rós: «Takk»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sigur Rós, «Takk»
(EMI)
Den islandske gruppa ble for alvor kjent gjennom det ypperlige albumet «Àgætis Byrjun» i 2000, og en Thom Yorke (Radiohead) utbasunerte, på toppen av sin popularitet, at Sigur Rós var favorittbandet.
Nå skal det sies at Yorke sannsynligvis visste hva han snakket om, for med en suveren kombinasjon av post-rock, pompøs orkestrering, drømmende stemninger og yndig vokal (på eget røverspråk riktignok) var «Àgætis Byrjun» intet annet enn en musikalsk åpenbaring!
Forventningene var med andre ord relativt solide når bandet slapp sin tredje skive (debuten «Von» kom i 1997) «()» i 2002. Noen vil kanskje kalle det for selvhøytidelig og pompøst vås, men å gi ut en plate uten låttitler og med et inner-cover uten innhold, må iallfall beskrives som modig (lytterne kunne selv skrive inn de tanker/tekster de fikk assiasjoner til ved å høre albumet).
Albumet i seg selv var meget bra, og man kan sikkert argumentere for at Sigur Rós har et meget bra grep om egen karriere og påfølgende kunsterisk utvikling, men mangelen på håndgripelige elementer gjorde det ikke spesielt lett å få et klart grep på bandet.
Vakre stemninger
Etter noen år er de nå klare med sitt fjerde album, «Takk», og jeg avslører vel ikke alt for mye hvis jeg sier at det er et vakkert album bestående av grandiose stemninger, herlige strykere og nydelig vokal. Typisk Sigur Rós med andre ord!
Vi kan nok ane tendensen til et mer kommersielt rettet produkt enn «()», men det skulle forsåvidt ikke så mye til...
Aller best fungerer låtene «Glósóli», «Hoppipolla», «Sæglópur» og «Svo Hljótt», som hver for seg viser akkurat hvor pompøst og hinsides vakker musikk dette bandet kan lage. Med tanke på den kakafoniske post-rocken, tar de ikke denne like langt som Mogwai eller Godspeed You Black Emperor, men velger i større grad å fokusere på harmoniske og drømmende stemninger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Man kan alltids forsøke å plassere låtene inn i mer forklarende båser, men i og med at helheten er en vital del av bandet, vil det nok være mer ødeleggende enn forklarende.
Monoton vokal
Nå makter ikke «Takk» å holde like godt på oppmerksomheten gjennom hele albumet, noe blant annet Jon Thor Birgissons vokal må ta noe av skylden for. Den er som oftest meget bra, men mangelen på struktur og bruken av lyder, bokstaver og pipelyder kan til tider virke litt forstyrrende.
Det er helt greit å bruke en type «laaa-laaaa-laaaa»-vokal (eller «hoooo-hoooo-hooo» eller «looooo-looooo-loooo»), men en plass går grensen.
Liten spennvidde
Det må også sies at flere av låtene nærmest er bygd opp rundt samme lest, og blir således for like både i form og uttrykk. Dette gjør til at man kan høre albumet uten å ha merket seg noen spesielle låter.
Dette kan like gjerne være poenget, men man må nok være forsiktig for å ikke miste budskapet fullstendig.
Til tross for disse innvendingene, er det liten tvil om at Sigur Rós har laget et meget bra album.
Relativt svak femmer.
Låter:
1: Takk...
2: Glósóli
3: Hoppipolla
4: Með Blóðnasir
5: Sé Lest
6: Sæglópur
7: Mílanó
8: Gong
9: Andvari
10: Svo Hljótt
11: Heysátan
Spilletid:
1.05.32
Sigur Rós: Hjemmeside
