Elbow: «Leaders Of The Free World»

Coldplay, eat your heart out!!!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Elbow, «Leaders Of The Free World»

(V2/Bonnier)

Den engelske musikkpressen har det med å skrive egne artister og band til posisjoner de kanskje egentlig ikke fortjener. Nå hender det vel til og med at blinde en sjelden gang treffer det de sikter på; hvis de bare prøver mange nok ganger...

Manchester-bandet Elbow (opprinnelig fra Bury) er kanskje ett av disse blinkskuddene, og til tross for at de noe urettmessig ble utropt til å overta det musikalske verdensherredømmet i 2001 med albumet «Asleep In The Back», beviste de med ypperlige «Cast Of Thousands» i 2003 at de var bedre enn de fleste!

Iallfall når vi snakker om musikk i skjæringspunktet mellom pompøs pop og melankolsk rock.

Dessverre for Elbow kom Coldplay bandet litt i forkjøpet, og selv om de debuterte med kun ett års mellomrom (Coldplay i 2000), har bandene tatt vidt forskjellige retninger med tanke på popularitet etter den tid: Coldplay er blant flere regnet som ett av de største bandene i verden, mens Elbow som regel er forbeholdt fansen.

Dette kommer til å forandre seg, sann mine ord!

Ekstremt potensial


Bygd opp rundt Guy Garveys mektige stemme, leverer Elbow til tider så storslått progressiv popmusikk at man blir intet mindre enn mektig imponert.

Dette får vi bevis på gjennom den monumentale åpningslåten «Station Approach», som i all enkelhet starter med et rolig gitar- og piano-basert tema, før den bygger seg opp til et mektig klimaks der instrumenteringen øker proporsjonalt med lydstyrken.

Deretter går vi over til den deilig funky og groovy «Picky Bugger», før vi er over på det mer monumentale pop-planet med «Forget Myself».

Den høye kvaliteten blir vedlikeholdt med den akustiske og stemningsfulle «The Stops» (der vokalist Garvey briljerer med sin luftige og pompøse stemme), før det tar helt av med tittelsporet («Leaders Of The Free World»).

Elbow har laget mange bra enkeltlåter tidligere, men sjelden har vi hørt poprock i en mer suggererende og mektig tapning. Jeg vil gå så langt som å påstå at denne låten har det aller meste man kan forlange av en låt i dag! Når så bandet slår til med genial koring, vet man omtrent ikke hvor man skal gjøre av seg...

Legger lista litt for høyt


Hadde Elbow maktet å levere like høy kvalitet på resten av skiva, hadde jeg blitt akkurat så historieløs som jeg hadde maktet, og påberopt albumet umiddelbar klassiker-status.

Selv om både «Mexican Standoff» og «My Very Best» holder uhyre høy kvalitet, er dessverre ikke låtmaterialet på andre halvdel av albumet av den kvalitet som starten gir lovnader om.

Spesielt gjelder dette anonymiteten i låter som «An Imagined Affair» og «Great Expectations», men dette blir igjen kun flisespikkeri.

Det er nemlig så bra at det er en fryd!

Kvaliteten seirer


Med tanke på sammenligningen med Coldplay, vedder jeg mye på at Mr. pompøsitet (Chris Martin) og resten av gjengen hadde tydd til seriøse lovbrudd for å få tilgang til låtskriverne i Elbow.

Likevel tror jeg vi skal være glade for at Elbow holder seg for seg selv. Kvalitet vinner nemlig til slutt, og gir vi Elbow noen år til, så skal vi se om de ikke ordner det aller meste selv.

I mellomtiden kan vi jo bare håpe at noen konsertarrangører har vett nok til å booke Elbow til Norge. Det hadde vært stort!

Keiserlig og fullstendig suveren femmer.

Låter:


1: Station Approach
2: Picky Bastard
3: Forget Myself
4: The Stops
5: Leaders of the Free World
6: An Imagined Affair
7: Mexican Standoff
8: The Everthere
9: My Very Best
10: Great Expectations
11: Puncture Repair

Spilletid:

49.32

Elbow: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser