Lars Saabye Christensen: «Modellen»

Jeg både gledet og gruet meg til å lese Lars Saabye Christensens nye roman «Modellen». Og følelsen av skrekkblandet fryd sitter fortsatt igjen etter å ha lest den ferdig.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Modellen»


Lars Saabye Christensen,
(Cappelen Forlag, 2005)

Lars Saabye Christensen er en av våre beste forfattere. Jeg slukte «Beatles» og «Bly» som fjortis og ble fasinert av forfatterens originalitet og egenart i «Jubel». «Halvbroren» gråt jeg lenge av og «Maskeblomstfamilien» gjorde noe med meg som person som jeg ikke helt kan sette fingeren på.

I «Modellen» tar Lars Saabye Christensen igjen pusten fra meg, med sin kunnskap, symbolbruk og særegne evne til å vekke dette uforklarlige i meg.

Christensen besitter en unik evne, nemlig det å være i stand til å treffe så godt, nærmest å tvinge leseren til å sette seg selv til veggs.

Sjelens speil

«Så skjedde det igjen.
Lyset gikk i ham.
Denne gangen varte det lenger.
Da Peter våknet stod Kaja utenfor glassdørene og stirret inn på ham. Han lå på gulvet i hjørnet av atelieret. Staffeliet hadde veltet. En farge rant over teppet, gult eller fiolett.»

I «Modellen» møter vi kunstneren Peter Wihl, hans hustru Helene og deres skjønne datter på seks år, Kaja. Vi blir også kjent med den aldrende, homofile gallerieieren Ben og hans unge elsker Patrick.

Peter Wihl har, som Saabye Christensens andre litterære personer hatt en annerledes barndom. Han mistet sine foreldre, har alkoholproblemer, kommunikasjonsproblemer og har alltid stått utenfor i de fleste sosiale sammenhenger.

Peter har aldri vært «en av gutta». Også i «Modellen» blir vi vitne til en traumatisk, marerittaktig episode som involverer klassekamerater.

Og måten disse mennene er skildret på, vekker avsky. Det er som om karakterene er en del av et «freak-show».

Den onde


Blant disse karakterene møter vi djevelen selv, Thomas Hammer, som en snuskete, rødsprengt og forfylla øyenlege som kan redde Peter fra å miste synet.

Vi blir øyenvitner til at Peter selger sjelen sin for å få beholde synet. Og som leser kjenner vi oss igjen i fortvilelsen, tvilen og fristelsen som blir gitt Peter, uansett om vi liker det eller ikke.

Som i tidligere bøker er også løgnen tilstede i «Modellen», det samme er skammen og annerledesheten. De moralske dilemmaer er til å ta og føle på.

Klisjeer


Saabye Christensen bruker mange klisjeer i sin nyeste bok. Jeg mener bestemt at dette språklige grepet forsterker snarere enn å svekke kvaliteten på boken.

Klisjeene blir litterære symboler som alminneliggjør den store kunstneren Peter Whil, setter bilde på hans alter ego og blotter selve mennesket.

Forfatteren leker med litterære virkemidler og det gjør han mesterlig.

Gjør narr


De store spørsmålene er mange, de moralske dilemmaene er flere og i «Modellen» blir leseren tvunget til å tenke og forstå. Boken gjør også narr; narr av borgerskapet, narr av menneskene. Han viser frem, til spott og spe, alle typer grådighet og feighet.

I «Modellen» får fristelser, satan og de dyriske instinkter vi mennesker helst vil skjule for omverden et ansikt.

Mørket, dysterheten og menneskligheten Christensen lokker frem i leseren er ekstraordinær.

Derfor står terningen fast og stødig og viser fem.

Mer i Neste Klikk:

Litteratur
Litteraturanmeldelser
Litt.klikk
Forfatter-portrettet
Lydbøker