Crash

Det handler om noe så stort som det å være menneske i filmen «Crash». For det å simpelthen være mennesker er ikke enkelt, særlig ikke i dagens kaotiske samfunn.

Og det handler om rase. I «Crash» framstår byen Los Angeles som en høytrykkskoker hvor rasemotsetninger, hat og sinne bobler under overflaten.

I regissør Paul Haggis' L.A. hersker en stemning som best kan karakteriseres som «alle mot alle». Jeg har dæven døtte meg ikke sett verre framstilling av stjernebyen siden Kimberly ble angrepet av alt fra gangstere til fjelløver i første sesong av «24».

(Foto: Scanbox Entertainment)

Eksplosivt

I denne byen kan den minste detalj være den dråpen som gjør at tilværelsen eksploderer. Det verste er at vi innerst inne forstår sinnet.

For hvem av oss kan vel påstå at vi aldri har gått forbi et menneske av en annen rase og tenkt tanker som er langt fra hva vi kan kalle politisk korrekte? I denne filmen er dialogen blottet for enhver form for korrekthet og alle sier hva de mener om hverandre, hele tiden. Det er ikke rart at det smeller.

Følelser ikke føleri

«Crash» handler også om hvordan tilfeldigheter kan stake ut skjebnen til individer. I god gammel «Short Cuts»- (eller våger jeg si «Hawaii Oslo»?) stil følger vi et knippe mennesker som tilsynelatende tilfeldig både fysisk og psykisk krasjer inn i hverandres liv.

«In L.A., nobody touches you. I think we miss that touch so much, that we crash into each other, just so we can feel something,» sier politietterforsker Graham Waters i Don Cheadle (Ocean's Eleven, Hotel Rwanda).

Det er mulig du liker Crash dersom du likte:
- Do the right thing
- Magnolia

Og følelser blir det nok av. Mest av alt de ubehagelige og grusomme. Dette er langt fra en enkel film å se på. Hvert eneste ord som blir sagt i filmen omtaler rasisme og manifisterer fordommer, hat, irritasjon og avsky.

Gang på gang tar folk feil av mennesker de treffer. Persere blir tatt for arabere, sorte blir tatt for å være hvite, gangstere blir tatt for å være high school-studenter, mens hardt arbeidende familiemenn blir tatt for å være gjeng-medlemmer. Egne fordommer blir satt på prøve parallelt med rollekarakterenes kamp for tilværelsen.

Friske ansikter

Den omfattende rollelisten inneholder en rekke spennende nye ansikter, i tillegg til en del gamle travere som gjør en bedre jobb enn på lenge. Sandra Bullock er for eksempel fantastisk som avskyelig overklassekvinne, mens Matt Dillon virkelig overbeviser som vemmelig politimann. Skjønt, han er ikke bare ekkel. For i denne filmen er det ingen som er hverken helt gode eller helt onde.

«Crash» kan virke litt overveldende, det er som om regissøren forsøker å hamre inn poeng med å kaste på oss scenario etter scenario.

Men selv om filmen til tider gir en rasisme-overdose blir den ikke mindre viktig. Tilstanden i New Orleans er nok et bevis på at problematikken i «Crash» er både høyaktuell og viktig.