The Rolling Stones: «A Bigger Bang»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The Rolling Stones, «A Bigger Bang»
(Virgin/EMI)
Uten å legge seg ut med noen som helst, kan det sannsynligvis argumenteres for at Stones var verdens beste band i perioden 1968 til 1972.
Uansett hva man måtte mene, skal det faktisk mye til for å toppe kvaliteten på utgivelser som «Beggars Banquet», «Let It Bleed», «Get Yer Ya Ya's Out» (live), «Sticky Fingers» og «Exile On Main Street»! Men minst like imponerende var selve frekvensen på utgivelsene, der hvert album kom med ett års mellomrom.
Nå eksisterte riktignok Stones både før og etter de nevnte årstallene (drøss med bra album på 60- og 70-tallet), men hvis vi skal være ærlige har vel ikke bandet levert et virkelig interessant album siden «It's Only Rock 'N Roll» i 1974 eller «Black And Blue» i 1976 (derom strides de lærde).
Både «Some Girls» (1978), «Emotional Rescue» (1980) og «Tattoo You» (1981) har riktignok sine hederlige unntak, men der stopper det gjerne.
Pirater
Denne utgivelsen har
kopisperre!
De siste 20 årene bør man vel egentlig forbi gå i stillhet, både for oss som publikum og for medlemmene av gruppa. Live fortoner de seg som oftest som en lettere geriatrisk helsefarm (hvor i alle verden får du tak i de trange buksene Mick?), mens gjengen hver for seg har gjort seg mer bemerket andre steder enn som musikere:
- Bill Wyman sluttet og ville heller snakke om alle damene han hadde kost seg med i løpet av sin tid i bandet.
- Jentehistoriene til Mick Jagger tilsier vel at mannen foreløpig ikke har innsett at han burde oppføre seg som hva han er (bestefar).
- Ronnie Wood har vel bevist at han er flinkere til å male enn å håndtere gitaren (der er han til gjengjeld dyktig).
- De siste årene har vi vel forbundet Keith Richards mer som faren til Johhny Depps rollefigur i Pirates Of The Carribean, enn som den fantastiske riffgitaristen han i sin tid var beryktet som.
- Charlie Watts er...Vel Charlie har vel ikke gjort så mange fortred...
Keith og Mick
Hvis man tar med live-albumene, har Stones gitt ut 33 album (debuterte i 1964), og nå foreligger album nummer 34, «A Bigger Bang».
Slike tall er intet mindre enn imponerende, men hvordan låter The Rolling Stones anno 2005?
Skal vi være ærlig, låter det vel helt greit.
Først og fremst låter det umiskjennelig Stones, og både «Rough Justice», «Back Of My Hand», «She Saw Me Coming» og «Sweet Neocon» er solide låter fundert i den klassiske bluesrocken. Videre må nevnes den funky «Rain Fall Down» og Keith Richards' obligatoriske låter (her får han faktisk to) «This Place Is Empty» og «Infamy».
Kjedelig
Nå er det dessverre ikke alt som fungerer optimalt for Stones i 2005, noe «Let Me Down Slow», «It Won't Take Long», «Streets Of Love», «Look What The Cat Dragged In» og «Driving Too Fast» er beviser på.
Det er rett og slett kjedelig, anonym og standardisert FM-rock som ikke pirrer andre sanser enn ønsket om å slå av musikken!
I tillegg må det sies at den godeste Mick Jagger langt på nær er like kompetent vokalmessig som i sine tidlige år. Dette er et gjennomgående trekk på hele albumet, og gir seg utslag i at han drar og tværer alt for mye på ordene, noe som tidvis resulterer i såkalt radbrekking.
Denne vokalmessige overdrivelsen gjør også at han drar flere av låtene ut i det kjedsommelige, samtidig som han blir alt for dominant i lydbildet.
Positivt?
Litt over en time musikk gir Stones oss fordelt på 16 låter. Dette er nok litt i overkant, og vi kunne klart oss med det halve.
Over gjennomsnittlig bra treer.
Låter
1: Rough Justice
2: Let Me Down Slow
3: It Won´t Take Long
4: Rain Fall Down
5: Streets Of Love
6: Back Of My Hand
7: She Saw Me Coming
8: Biggest Mistake
9: This Place Is Empty
10: Oh No, Not You Again
11: Dangerous Beauty
12: Laugh, I Nearly Died
13: Sweet Neo Con
14: Look What The Cat Dragged In
15: Driving Too Fast
16: Infamy
Spilletid
: 1.04.22
The Rolling Stones: Hjemmeside
