Ingen plan B for Marion Raven

Vi er noen minutter forsinket. Det har sine naturlige grunner. En vever liten skikkelse i flagrende gevanter smetter inn på do lenger nedi gangen.

Selv en pop-stjerne går på do, altså. Hvorfor er jeg overrasket over det?

Minutter senere sitter jeg overfor henne i en sofa hos Warner Music. Hun er vever, og blendende vakker, og bærer en kjole og smykker som frembringer nostalgi.

Denne skikkelsen i disse klærne kunne gjerne vandret over slettene i Bethel, New York i august 1969.

- Jeg er glad i 60-tallet. Skulle gjerne vært på Woodstock-festivalen, sier Marion Raven.

Men da Janis Joplin, Jimi Hendrix, Joan Baez og de andre legendene stod på scenen på Woodstock, var det fremdeles 15 år til Marion skulle komme til verden.

Nå sitter hun i en sofa på Sagene, så profesjonell som det er mulig å være når man ikke har hatt mer enn 21 år å bli det på. Men under den profesjonelle masken, aner jeg et varmt hjerte og en sårbar sjel.

Hun har et utsøkt behagelig vesen, dette unge talentet på pop-musikkens stjernehimmel.

Jeg har 30 minutter til å bli kjent med henne.

- Hvilket spørsmål er du mest lei av?

- Jeg er litt lei av å snakke om fortiden. Det blir litt mye M2M noen ganger. Så er jeg lei av spørsmål som «Hva er drømmegutten?» og sånn.

- Hva er drømmegutten, da?

- En snill en, høy og lys. Og omtenksom.

- Hva er viktig for deg med dette albumet?

- Det er veldig viktig for meg. At det er mitt, det er mine låter, de er personlige, jeg er glad i dem og stolt av dem. Jeg har veldig lyst til å holde på med musikk, jeg har lyst til at dette her skal være min karriére, mitt levebrød, så jeg håper virkelig at folk liker det, så jeg kan lage et til album og dra på turné.

Albumet, som er Marion Ravens debutalbum som soloartist, har allerede solgt 100.000 i Asia.

- Det er stort med det asiatiske publikumet. Jeg hadde en av de beste konsertene jeg har holdt i Japan, publikum er helt fantastisk. De er så veldig tilstede. Når jeg spiller en rolig ballade er det ikke en lyd å høre fra salen, alle står og lytter. Jeg ble veldig glad, for jeg fikk vite i går at jeg skal på turne til Japan i oktober og holde fire store konserter der. Det har vært min drøm hele livet, å holde mine egne konserter.

- Er det ikke rart å være stjerne på den andre siden av jorden?

- Jo. Det er spesielt med så mange fans der. De venter på meg på flyplassen, og henger utenfor hotellet, vil ha autografer, og ta bilde av meg, og de følger meg rundt, kan alle sangene utenat, og lager websider om meg. Det er merkelig, men flott å ha sånne fantastiske fans.

- Hvordan er egentlig dette livet du lever?

- Jeg liker det. Jeg har holdt på siden jeg var 14 med å reise rundt. Jeg syns det er gøy, det er jo dette jeg elsker å holde på med - musikk, å stå på scenen.

- Hva går du glipp av?

- Hverdagslivet. Jeg besøkte noen venner i Bergen. De har flyttet inn i et hus, et kollektiv, de studerer, noen av dem har kjærester - jeg går liksom glipp av de der typiske 20-årene. Noen ganger kjenner jeg nok et stikk av lengsel, samtidig vet jeg at hadde jeg vært der, ville jeg drømt om det jeg gjør nå, og vært lei meg for at jeg ikke fikk det. Jeg er heldig, som vet hva jeg vil gjøre i livet, og får lov til å gjøre det jeg elsker.

- Er du et produkt i kjøttkverna til musikkindustrien?

- Alle artister blir jo det nå til dags, det er ikke til å komme utenom. Det viktigste er å passe på å være meg selv, og ta vare på meg selv.

- Hvordan tar du vare på deg selv?

- Jeg er meg selv, har på meg det jeg vil, sier hva jeg vil, det er mine låter, og alt jeg gjør er meg. Samtidig forsøker jeg alltid å huske hvor heldig jeg er og hvor jeg kommer fra.

Da Marion flyttet hjemmefra, flyttet hun lengre enn mange av oss andre. Hun har bodd alene i New York siden august i fjor.

- Hvordan er det å bo der, helt alene?

- Man oppdager hvor mye jobb det egentlig er da, å vaske hus, betale regninger, lage middag hver dag, sånnne ting man ikke tenker på når man er hjemme. Men det er en deilig by, en stor by, og jeg liker meg veldig godt der.

- Du lever et spennende liv. Sett utenfra er det glamour-preget.

- Det er mindre glamour enn det folk tror, jeg blir ikke kjørt rundt i limo, jeg bor ikke livet mitt på hotellrom, eller shopper fine klær hele dagen. Jeg jobber. Når jeg sier at til vennene mine at jeg skal til Mexico i oktober, betyr det at jeg ser en flyplass, et hotell, et tv-studio og en radiostasjon før jeg reiser hjem igjen. Selv om jeg har reist mye, ser jeg ikke noe av landene. Det er mye reising og mye jobbing.

- Hva gir du av deg selv i plata di?

- Jeg gir alt av meg selv i plata. Det er veldig personlige tekster, og jeg har lagd et helt album, et som folk kan høre fra første til trettende låt.

- Hvem er det du snakker til?

- Jeg skriver låter om ting som har hendt med meg, og følelser jeg har. Det ingen spesielle jeg snakker til, men jeg forsøker å fortelle en historie til den som har lyst til å høre på.

- Er det noen spesielle låter som betyr spesielt mye for deg?

- Hvis jeg skal trekke fram noen spesiell, er det kanskje «For you I'll die». Så er det «13 days». Den er veldig typisk meg. Så er det jo tittellåten «Here I am» som er den første låten jeg skrev solo, den betyr ekstra mye.

- Det er mye kjærlighet og gutter, i sangene dine, og du er så ung. Er alt selvopplevd?

- Ja. Det kan vel hende at jeg overdriver i blant, for å rime bedre og sånn, men jo, alt er selvopplevd.

- Har du kjæreste nå?

- Det snakker vi ikke om. Albumet mitt er veldig personlig, jeg gir alt av meg selv. Hvis jeg i tillegg begynner å snakke om meg selv og livet mitt, har jeg ingenting igjen.

- Det var klokt. Hvor er du om fem år?

- Da har jeg forhåpentligvis vært på min første verdensturné, og gitt ut mitt andre album.

- Så du fortsetter på den veien du er. Hva er i enden av trappa, helt øverst der oppe?

- Drømmen min er å kunne være en artist som har en fan-base som alltid er der, med flere album bak meg. Jeg skal dra på turné, og kose meg med det, og unngå å bli den kua de melker så fort de kan. Jeg vil heller bruke tid, kanskje tre år på skrive låter til neste album - jeg vil leve også.

- Har du et forbilde?

- Janis Joplin. Det noe med måten hun synger på - hun skrikesynger. Og Cat Stevens. Wild World er min yndlingssang av ham - den håper jeg å kunne bruke som en cover-låt på konsertene mine.

I det samme hun sier det, begynner den gamle Cat Stevens-låta å surre i hodet mitt:

«Oh, baby, baby, it's a wild world,
It's hard to get by just upon a smile.»

- Før jeg kom hit sa en kollega at det er en låt du har - «Everything» - hun syns det er verdens beste pop-låt, og har sikkert hørt den tusen ganger.

- Ja, det var fint sagt. Det er en veldig god låt.

- Sett derfra du står i dag, Marion, på terskelen til stjernehimmelen - hva er du mest redd for?

- At jeg ikke skal få gjøre dette. At jeg får beskjed om at det ikke blir noe mer, og at jeg må slutte, det er nok den største skrekken.

- Har du en «Plan B»?

- Nei. Ingen backup-plan. Jeg har jo fantastisk med familie og venner rundt meg, men nei, jeg har ikke peiling på hva jeg ville gjort eller studert.

- Du vil sikkert nå målene dine. Du er veldig målrettet?

- Ja, jeg er veldig målrettet.

- Har du gjort noe du angrer for å komme dit du er nå?

- Nei, det har jeg ikke.

- Hva har det kostet deg å komme dit?

- Det har tatt mye tid, det har kostet meg en utdannelse, jeg er ikke jo ferdig med videregående, alt det har jeg lagt til side inntil videre. Mange har satset veldig mye på meg. Faren min reiste med meg i mange år.

- Når bestemte du deg for å bli superstjerne?

- Da jeg var 2-3 år.

- Hvem sammenligner du deg med av dagens artister?

- Noen har sagt at jeg er noe mellom Alanis Morisette og Avril Lavigne, og jeg skjønner jo hvor det kommer fra. Men jeg vil først og fremst være meg selv.

Så står Espen fra Warner borti gangen og knipser med fingrene. Tiden er ute. I resepsjonen venter neste journalist på å få snakke med Marion.