Robert Post: «Robert Post»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Robert Post, «Robert Post»
(Mercury Records/Universal)
Såkalt hype er vanligvis et fenomen vi tilskriver utenlandske artister og band, men vi hadde ikke hatt en oppegående musikkpresse hvis vi ikke produserte musikkhype her hjemme også.
Nå skal det riktignok bemerkes at hype har vel så mye med plateselskapets ambisjoner og aktuelle promoteringsbudsjett å gjøre, som det har med overivrige journalisters trang til å skrive om en artist eller et band.
Sommeren har vært kjedelig i så måte, og det har vært lite eller ingenting å skrive om annet enn en lang rekke festivaler og konsertopptredener, noe som igjen gjør trangen til å hype noen enda større.
På mange måter litt urettferdig, for så lenge platedebutanten ikke leverer et voldsomt bra produkt, er det nesten nødt til å skjære seg en smule.
Så også med albumet til Robert Post...
Pen og ufarlig «
britisk»
pop
Det starter forsåvidt ganske så bra med den lettere pompøse poplåten «There's One Thing» og den meget pene singelen «Got None», hvor Post har fått aldeles ypperlig drahjelp av Karin Park.
Den uptempo «Silence Makes Him Sick» må også sies å stå på egne bein, men der stopper også det meste som kan kalles interessant ved Robert Post.
Ikke det at Post mangler kvaliteter, for han kan utvilsomt både synge og skrive pene låter. Problemet blir derimot at han utviser mangel på både sjel og særpreg, noe som vel egentlig plasserer han i haugen med relativt lovende debutanter.
Om vi enten snakker om «High Tide», «More & More», «Big Boat», «New Born» eller resten av låtene på «Robert Post», er det ikke spesielt mye å lage bruduljer av. Nå skal det bemerkes at disse låtene slett ikke er så aller verst, bare litt anonyme...
Robert Post virker rett og slett alt for moden til en platedebutant å være, og både høres ut som, og skriver låter som, en slags lettere blanding av Sondre Lerche (det holder med en av dem) og en ufarlig Paul McCartney.
Skarpe kanter?
Med disse sammenligningene i tankene kan det med andre ord argumenteres for at vi først og fremst savner de skarpe kantene som kunne gjort dette produktet mer levelig.
Pop kan være fantastisk fint, og selv om Robert Post viser oss små glimt av hva han en gang i fremtiden kan bli, har vi langt større tro på labelmate Thom Hell. Han hadde i tillegg vett til å lage et par EP'er og såedes finne nisjen sin, før han gikk til det skritt å lage et helt album.
Blodfattig og passe sterk treer.
Robert Post: Hjemmeside
