En pakistansk brobygger
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er et skummelt strøk. Blant de skumleste vi har i hovedstaden. Men heldigvis er det ettermiddag, ikke etter midnatt, når jeg låser sykkelen rundt et trafikklys i krysset Hausmannsgate/Torggata.
Menneskene rundt meg kommer i alle slags farger. Hvitt er i mindretall, og de fleste av dem som likevel bærer sin blekede urnorske originalinnpakning kommer subbende opp fra området rundt «Eika» ved Akerselva med karakteristisk knebøy-ganglag.
Kvartalene herfra og inn mot mer sentrale strøk av hovedstaden domineres av innvandrerbutikker, moskéer, skulende unge Bruce Lee-kopierende vietnamesere og
Khalid Salimi
.
Sistnevnte har en avtale med meg.
Men det har han glemt.
Trappa opp til stiftelsen Horisont sine lokaler er alt annet enn innbydende. Fra veggene flasser malingen av i store flak. Jeg beveger meg langsomt opp gjennom etasjene, og går inn i kontorlokalene, som ser bedre ut enn sine omgivelser.
Det er hjørnelokaler. I selve hjørnet er det et stort og kaotisk kontor. Den ene veggen er dekket av en bugnende bokhylle. På gulvet ligger det store, orientalskutseende puter. Et møtebord er dekket av papirer. På veggen henger ei bestefarsklokke. To bordlamper står begge med hattene på skjeive. Det ser nesten ut som om noen med overlegg har dandert dem i en skjev symmetri.
Kontoret, som jeg gjetter til daglig besittes av veteranpakistaneren og den kulturelle brobyggeren Khalid Salimi, mannen jeg vitterlig har avtale med, er tomt.
Litt lenger ned i gangen sitter en mann jeg gjetter er fra Sri Lanka, en gutt jeg tipper er sivilarbeider fra Røa, og en kvinne i 30-åra jeg antar er en drivkraft fra Torshov eller deromkring.
Alle tre stirrer intenst inn i hver sin skjerm. Ingen av dem ser meg.
Jeg går inn i kontoret, og skrider fram mellom bord og stoler. Fremdeles løfter ingen blikket. Jeg går forbi dem alle tre, og titter inn i et bakenforliggende kontor. Der sitter en fjerde person, kanskje fra Vestby.
Han ser meg heller ikke.
Min frihet til å observere uten å bli observert er fascinerende. Nesten skremmende. Som om jeg var blitt usynlig.
Jeg føler meg tvunget til å si noe, for å bekrefte at jeg eksisterer.
- Jeg har en avtale med Khalid Salimi.
Det virker. Sri Lanka ser på meg med et par glade, men hektiske øyne.
- Ja?
- Ja, vet du hvor han er?
- Nei.
- Jeg skulle intervjue ham, skjønner du, i forbindelse med Mela-festivalen.
- Åja. Han sa du skulle sitte der.
Sri Lanka peker på et møtebord dekket av papirer.
Jeg ser på klokken, som er fem over to.
- Hvor er han? Jeg har en avtale med ham kl 14.00.
- Jeg vet ikke. Han måtte gå.
Jeg setter meg lydig på anvist plass. Får en kopp harsk kaffe, før Sri Lanka gjenopptar stirringen, og stillheten gjenerobrer rommet. Atter opphører jeg å eksistere og glir inn i usynligheten, mens tre par øyne stirrer inn i skjermene sine.
Tiden renner langsomt gjennom rommet, som en hellig, rensende elv. Sri Lanka, Røa, Torshov og Vestby er opptatt med sitt. Lima kommer og går, lydløst, på indianerpoter, uten et ord.
Etter 25 minutter i tiden, reiser jeg meg, skriver en beskjed til Khalid Salimi bakpå visittkortet mitt, og overrekker det til Sri Lanka, som skvetter til da han oppdager meg.
- Jeg får gå. Kan du gi dette til Salimi?
Det kan han.
Jeg snubler litt svimmel ut i trappa, og ned alle etasjene igjen. I inngangspartiet på gateplan står det en blankskallet pakistaner i 50-årene og gumler en kebab foran heisen.
- Hei, du er vel ikke Khalid Salimi vel?
, spør jeg.
- Joda, sier han.
- Fint. Da kan jeg intervjue deg likevel, da.
- Ja, jøss. Ikkeno problem.
Vi kjører heisen opp igjen, og rusler inn på kontoret hans. Han viser meg til rette i en sofagruppe.
Telefonen hans ringer. I det han skal ta den, oppdager han at den trenger lading.
Salimi løper bort til kontorpulten sin med mobilen klemt mot kinnet som en lenge savnet teddybjørn. I noen minutter står pakistaneren og bordlampen oppstilt i vindskjev symmetri, som trær i vestavind.
Fra vinduet ser jeg ned på sykkelen min. Den står der ennå. Trafikklyset varsler grønn mann.
Salimi snakker stille med en stemme fra sør. Det går i punjabi.
Trafikklyset skifter til rød mann. Salimi legger på røret.
- Mye mas, skjønner du. Mela-festivalen. Vi skal ha 390 artister i løpet av tre dager, og det er mange praktiske detaljer. Og selv om jeg har en stab av mennesker rundt meg, er det visst bare meg de vil snakke med alle sammen.
Han er, med rette, stolt av Mela-festivalen, som går av stabelen denne helgen. Festivalen er etablert gjennom stiftelsen Horisont. Horisont har som formål å øke minoriteters deltakelse i kulturlivet.
- Kultur er bedre enn religion, sverger Salimi. - Man kommer ikke til et annet land bare for å arbeide, men også for å leve. Kultur er å leve.
Mela er et gigantisk multikulturelt løft, med en leken miks av vår og våre nye landsmenns musikk og kunst.
- Alle kunstnere bosatt i Norge med afrikansk eller asiatisk bakgrunn er på scenen, og hele 70.000 mennesker besøkte festivalen i fjor, gløder han.
- Men hva har Trond-Viggo å tilby pakistansk kultur?
- Vel, mye. Holdninger, erfaringer om barns oppvekst som han har tatt med seg i sitt kunstneriske liv. Dette er viktig for minoriteter. Mela har gått fra å være rent norsk-pakistansk, til å ta inn alle de viktigste minoriteter. Det er fra Pakistan, Somalia, Vietnam, Tyrkia, Nord-Afrika, og ellers andre deler av Asia.
- Hva med Sverige?
- I den opprinnelige planen for Mela i år var det meningen at det i hip-hop-delen av programmet skulle være svenske og norske hip-hop-artister. Men
Norge 2005
har sviktet, så til de grader, sier Salimi.
- Institusjonen skulle sørge for at vi fikk en ordentlig milepæl for 100-årsmarkeringen, men de endringene som har skjedd demografisk i Norge gjennom de siste 50 år er totalt neglisjert.
Vårt samarbeid med dem er nå minimalt. Vi har fremdeles logoen på plakaten, men det er alt. Jeg har egentlig lyst til å stryke hele logoen også.
- Du har vært her i snart 30 år, og du var 22 da du kom hit. Hva har du sett av endringer de siste 30 årene?
- Jeg kom i januar 1976. Jeg husker spesielt min første påske. På Karl Johan var det kun svartinger å se. Den gangen fantes det ikke bensinstasjoner hvor man kunne kjøpe pølse med brød. Alt var stengt. Jeg gikk på universitetet. I høytidene kom Kirkerådet med mat til studenter som ble igjen. Men da de kom, var det masse svinekjøtt der ... - Hallo? Hallo!
Han klamrer seg til mobilen igjen, men den vil ikke snakke med ham.
- Når jeg ser på utviklingen fra da til nå, er det nesten blitt altfor mye halal-kjøtt ... hallo?
En sint stemme kommer gjennom telefonen og fyller halve rommet. Salimi bjeffer godmodig tilbake.
- Men alt i alt, ser jeg ser stort sett positive endringer. Jeg ser en dynamikk i de dårlige og gode sidene. De gode vinner, til slutt.
- Hvordan har du selv endret deg gjennom disse årene?
- En viktig endring er at jeg ikke trenger å forandre meg så veldig når jeg beveger meg mellom landene. Da jeg kom i 76 kom jeg i ei bukse jeg bare måtte ta av meg. Nå kan jeg sette meg på flyet til Pakistan i jeans og t-skjorte, slik jeg sitter nå. Jeg tilhører den generasjonen som måtte til Telegrafhuset i Tollbodgata for å ringe hjem. Det har endret seg begge steder, både her og i Pakistan.
- Hvordan ville det vært å komme til Norge som 22-åring i dag? Hvilke valg ville du tatt annerledes?
- Jeg ville gjort som jeg gjør nå. Eller nei. Jeg ville kanskje oppført meg litt mer avslappet ... hallo? Hmm? Mmm. Jaha. Okay. Fint.
- Hvordan står det antirasistiske arbeidet i dag?
- Det er kommet i en helt annen fase nå. Jo, rasemotsetningene er der, og diskrimering finnes, men på samme måte som det tidligere var nordmenn som var bevisste rasister, så er det nordmenn i dag som er bevisste antirasister.
- Hvordan påvirker terror og bomber arbeidet?
- Jeg tror ikke det påvirker arbeidet. Virkningen er så kortvarig, vi går raskt tilbake til det livet vi lever. Terrroren vil være der inntil verden forandres slik at godene skal deles. Det var lett for en fattig i tredje verden å ikke vite hvor godt man hadde det i andre deler av verden. I dag ser du forskjellene så tydelig. Dagens moderne sivilisasjon står ved et høydepunkt. Det må radikale grep til for å komme videre hvis vi ikke skal bukke under slik andre sivilasjoner har gjort.
- Men det er sterke stemninger i det norske samfunnet nå. Folk er sinte og redde, og setter likhetstegn mellom bomber og islam. Hvis nordmenn kunne gjøre én ting, og pakistanere én ting for å gjøre spenningen mindre, hva ville det være?
- Begge kan gjøre samme ting, nemlig bli mer tolerante og avslappet, så går det. Gi problemene som kommer opp litt tid, så ordner det seg. Det går over. Med en slik holdning er det lett å imøtekomme den andre parten. Og en slik holdning vil også føre til at du må forandre deg selv. Forandringen kommer fra møtet, så, tilbake til Mela, det er derfor jeg jobber med dette, det er der løsningen ligger. Du setter ikke folk på skolebenken for å lære integrering, du lager en stor offentlig møteplass og lar det skje - la det være en slags lek i dette.
- Ti prosent av den muslimske befolkningen sympatiserer med den type angrep som var i London.
- Det gjør de. Det kommer selvfølgelig ut fra den dype urettferdigheten. Borgermesteren i London sa det veldig klart etter bombene: Så lenge vi behandler den muslimske verden slik vi gjør i dag, skal dette fortsette. Det er ikke første gang. Det blir ikke siste.
Ingen kan forsvare at folk går i selvmordstanker, men når de ser at livet er så ydmykende, at det nesten ikke er verdt å leve, så blir det slik.
Brobyggeren Khalid Salimi er tross alt optimist, og broene bygges gjennom blant annet Mela-festivalen. I en geografisk sterkt fragmentert familie, har Mela også bygget en bro.
- Vi er syv søsken fra Stockholm til New York. Nå denne helgen får Mela æren for at vi alle syv for første gang etter at jeg dro fra Pakistan møtes igjen .... hallo? Ja, hei! Å, veldig bra. Jeg tenkte veldig mye på deg akkurat nå. Du skjønner, jeg trenger telefonnummeret til den mannen ... hva heter han, igjen? Hva? Aktiv? Aktiv Reklame. Mmm. aktiv-reklame.no? Med bindestrek?
Khalid Salimi
Født i Karachi 1954, vokste opp i den intellektuelle middelklassen i Lahore. Kom til Norge i 1976, hvor han studerte ved Universitetet i Oslo.
I 1978/79 var han med å starte det antirasistiske magasinet Immigranten, som i dag heter Samora. Salimi er fortsatt redaktør.
Fra miljøet rundt Immigranten vokste Antirasistisk senter fram. Salimi ble første leder i senteret. Han startet også Nordic Black Theatre og SOS rasisme. Salimi ble på 80 og 90-tallet den mest kjente pakistaner i Norge, gjennom bøker og foredrag i den offentlige debatten.
1996 ble han nestleder i Norsk Kulturråd, og i 2000 ble et nytt hjertebarn unnfanget. Horisont, med Salimi som daglig- og kunstnerisk leder.
I fjor fikk han fortjenesteordenen Sitara-e-Khidmat av Pakistans president for han arbeid for å fremme kulturutveksling mellom de to land.
Han bor med en norsk kvinne, fra Arendal, faktisk, og har en datter med henne som snart er ni. Han har syv søsken spredd over halve kloden. Far er død, mens mor bor i Pakistan.
