En time med Paus

Artikkelen fortsetter under annonsen

<pFor 35 år siden kom han med sitt første album. Mandag kom han med nummer 30. Han beskriver seg selv som lat. Men Ole Paus gjør mer enn de fleste. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


Det kan liksågodt sies først som sist: Ole Paus er en flittig mann. Mindre enn ett år har gått siden forrige album, og så er forsyne meg mannen ute med CD igjen.

Det er album 30 siden han startet karrieren for 35 år siden. Og nå sitter han øverst i kafeen på Grand, stilig dresskledt og lett henslengt i en sofa og sier, hold dere fast - at han er lat!

- Det kan du ikke mene, sier jeg. Men Ole Paus sier at det er akkurat det han mener. Han er lat.

Vi traff hverandre en time tidligere. Anledningen var altså Paus' nyeste album, «Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen», som ble sluppet sist mandag. Albumet ble spilt inn i Bergen på seks dager med ny produsent, nye musikere og nytt studio. Paus trekker spesielt fram bandet The Real Ones, som står for backingen og produksjonen, og som pakket inn låtene med bluegrass.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg synes resultatet har blitt innmari levende. Man kan alltid flikke på ting. Men i en verden så dominert av renstemte synther, synes jeg dette albumet er en befrielse, sier Paus og lener seg tilbake.

Arbeidet med albumet beskriver han som en lystseilas, og resultatet som en slags ouverture til dommedag med maksimalt med liv og nærhet før det tar slutt.

Tittelen «Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen» spiller på dette rommet man har inni seg der man er fri. Det er noe man glemmer mer og mer i vår sivilisasjon, mener Paus, det å finne denne roen og harmonien i sjelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er sjelen da?

- Sjelen er det underlige punktet der hele organismen samles og forsøker å kjenne seg igjen, sier han med en metafor helt på grensen til poetiske blødmer.

- Men sjelen har ikke noe med kristendom å gjøre. Det er ingen spesielle grupperinger som har tinglyst skjøte på den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en av låtene på det nye albumet synger Paus om Mærradalen som var et fryktet sted i hans egen barndom. En møkkete, gjørmete dal med uteliggere, politi og slagsmål.

- Mærradalen fikk fantasien til å løpe løpsk for en vettskremt unge. Da jeg jobbet med denne låten kom minnene tilbake, sier Paus.

- Det er utrolig hva man kan savne som voksen. Man kan til og med savne frykten. Frykten for slike steder.

Har du vært tilbake siden?
- Ja, men det er ikke det samme.

Dalen har forandret seg?

- Nei. Jeg har.

Ole Paus tar en liten pause, så lener han seg tilbake i sofaen og sier at nå frykter han at noe skal skje hans nærmeste. Mærradalen var et bedre sted å være redd for. Det var en frykt å foretrekke.

Det var egentlig ukulele Ole Paus begynte med. Som syvåring. Han ønsket seg en gitar, men fikk en ukulele i stedet. - Kan du tenke deg noe så hjerterått, ler Paus. Men han lærte seg å spille på ukulelen. Den holdt i to år. Inntil broren satte seg på den. Dermed måtte vesle Ole ut og kjøpe gitar selv. Hos Frelsesarmeen på Majorstua.

Artikkelen fortsetter under annonsen


Hvorfor fortsatte du?

- Det ligger på driftsplanet. Det er viktig for meg. Jeg er på jakt etter et uttrykk hele tiden. Men det er først nå jeg kan håndverket, føler jeg. Og jeg har så mange ting uskrevet, forteller han, før han legger til at han tror han må ha den minst kalkulerte karrieren i norsk underholdningshistorie. Han tenker nemlig ikke så mye på hva han skal gjøre neste gang.

- Om jeg nå skal begynne å opptre planmessig, vil det gå aldeles gærent.

- Kunne jeg ikke spille eller skrive, hadde jeg nok vært en opplagt bruker av bymisjonens tjenester, jeg, sier Paus.

Det er sterke ord.

- Ja, men jeg mener det. Det var mange veier tilbake til samfunnet da jeg var ung. Vi kunne eksperimentere med alt mulig, men likevel vite at vi var velkommen tilbake. Nå er det en annen tid. Det er mye mer nådeløst.

Ole Paus tar seg til munnen, og nå er det samfunnskritikeren Paus som fortsetter. For det er mye som ikke er helt som det skal være i det norske samfunnet, mener han.

- Det var et større rom mellom menneskene før
, begynner han. - I dag er avvisningen fra det etablerte samfunnet til utgruppene så massiv. Vi som tilhører det etablerte gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å opprettholde det. Vi blir onde mennesker.

- Jeg synes det er så rart, at vi stiller så uforberedt på å møte den verden vi selv er med på å skape.

- Nå er det så mye nettverksbygging som går på bekostning av det som burde vært styringsbærende. Makten ligger ikke på Stortinget lenger. Den ligger i VIP-loungen på Gardermoen. Partiene betyr mindre og mindre. Nettverksbygging er mer kortsiktige private gevinster. Han lener seg fram, folder hender. - Selvfølgelig, alle bør få omgås hvem de vil, men her etablerer man en helt ny elite. Og det er kanskje prisen man betaler for å ha et folkelig monarki?

Er du tilhenger?

- Ja, i bunn og grunn er jeg tilhenger av de kongelige. Men har man et monarki, må man også ha en adel, et sjikt med latterlig adel, en buffer mellom de kongelige og folket.

Persiennene på Etoile trekkes opp. En dame kommer bort og spør om det skal være noe mer. En kaffe, svarer Paus. Vanlig, uten noe i.

- Vår rikdom her i landet er så vanvittig og så ufortjent. Den er ren slump, sier han ettertenksomt. - Vi oppfører oss som om vår rikdom er en konsekvens av et moralsk sinnelag. Skal man tenke på fremtidige generasjoner, bør man bruke disse pengene våre på å skape en bedre verden.

- Jeg er bekymret fordi jeg har små barn selv, og fordi jeg er glad i denne planeten og menneskene på den. De aller fleste i hvert fall.

- Men det er fint å se de som tar ansvar for det de ser rundt seg. Det er egentlig så lite som skiller oss mennesker fra hverandre.

I tiden fremover skal Ole Paus skrive tekster til sin gamle kollega Jonas Fjeld. I tillegg er han svanger med en roman.

- Men jeg får litt prestasjonsangst. Det er så himla mange sider i en roman. Men enkelte ting må ha stort lerret. Det er ikke bare å skrive en kort tekst.

Utenfor har det begynt å regne. Og ikke så rent lite heller. Det flommer nedover de skrå vinduene over oss. Trommingen overdøver nesten det Paus har å si. For han er ingen høymælt, støyende fyr. Han nipper til kaffen og lener seg fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er omtrent nå han sier at han er lat. Det er nå han tar vekk selvtilliten til de fleste av oss som har kommet kortere på veien enn ham selv. Han er lat, sier han. Og ikke bare det, for liksom å understreke det ytterligere sier han det med utropstegn bak. Han er ikke bare lat, han er ekstremt lat.

- Alt sammen har kommet veldig tilfeldig, sier han. Det at jeg har kommet dit jeg er. Det er bare tilfeldig.

- Egentlig liker jeg å gå rundt og pusle med små og unyttige ting. Jeg liker å plante, jeg liker å være ved sjøen og dykke, gå på fjellet. Slike ting. Det er mitt hvitmalte gjerde i sjelen.