Anne B. Ragde: «Eremittkrepsene»

Med «Berlinerpoplene» dro Anne B. Ragde griselukta inn i penstua. I «Eremittkrepsene» tramper hun også inn med både møkkagreipa og fjøsstøvlene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Eremittkrepsene»


Anne B. Ragde,
(Oktober Forlag, 2005)

Skittenrealismen er populær og aktuell blant nåtidens forfattere, filmskapere og andre kunstnere. Og det er mye å ta tak i Norge; i vårt landstrakte land finnes det nok mange skitne hemmeligheter bak lukkede fjøs-dører.

Anne B. Ragde var en av de som benyttet seg av denne sjangeren i fjor i boken «Berlinerpoplene.» I boka møtte vi for første gang familiemedlemmene på gården Neshov. Etter en dramatisk og voldsom jul, var det mange som stusset på slutten, til og med forfatteren; hva ville skje videre med gamlefar, bonden Tor, Margido, Erlend og sist men ikke minst, Torunn?

Jeg synes det er rå-tøft av Ragde å tørre skrive en direkte fortsettelse til en slik suksessroman.


Hard realitet

«

-

Dette går bare ikke an! sa hun og smelte kasserollen i kjøkkenbenken. Faren slikket seg rundt munnen flere ganger, møtte blikket hennes. - En ting er at det lukter av deg, du vasker deg ikke skikkelig, men så står du her midt på kjøkkenet og pisser i vasken?»

I oppfølgeren blir Torunn for alvor kjent med sine egne blodsbånd og hva de innebærer. Over natten blir hun odelsjente og det forlanges at hun tar stilling til dette. Hun trekkes mellom to verdener mens hun i tillegg skal bli kjent med sin egen far, Tor, og hans familie.

Homofile Erlends luksuriøse liv i København og Margidos tvil og gudstro, står i kontrast til den skitne gården i Trøndelag der Tor sitter i grisebingen og drikker. Hverdagen etter morens død i «Berlinerpoplene», tvinger de tre brødrene til å måtte forholde seg til hverandre.

Leseren får møkk, rotteinvasjon, alkoholisme og en kvalmende familiehemmelighet på nært hold gjennom «Eremittkrepsene». Skam og stakkarslighet fyller side for side.


Lite selvstendig


Anne B. Ragde har blitt kritisert for at «Eremittkrepsene» er vanskelig å forstå om du ikke har lest «Berlinerpoplene». Dette er jeg uenig i. Som leser kom jeg raskt inn i handlingen, verre var det å henge med videre... Det er tøft å oppfylle forventningene til «andreboka» og forfatteren feiler dessverre i å mestre den oppgaven.

Boken er godt skrevet, det er ikke det som er problemet. Språket og skildringene er levende, naturlige og enkle og vi kommer Neshov-folket nærmere inn på livet. Likevel mangler det noe essensielt; nemlig dette særegne som gjør boken tilstrekkelig fengslende.

Selve historien «Eremittkrepsene» baserer seg for mye på «Berlinerpoplene», noe som gjør at boken føles lite nyskapende og original. Leseren sitter og venter på handlingen som aldri kommer skikkelig igang.

På samme tid får jeg intrykket av at Ragde kanskje holder informasjon tilbake for å gi mere i ytterligere en oppfølger.

Noe sier meg derfor at dette ikke er siste gangen vi blir med Torunn til grisene. Jeg liker fjøslukt jeg, likevel ble handlingen i «Eremittkrepsene» litt for tynn for meg, om den skal stå alene i bokhylla.

Derfor blir det terningkast tre.

Forfatteren:


Anne B. Ragde debuterte i 1986 med barneboka «Hallo! Her er Jo!», og hun har etter det gitt ut en lang rekke bøker for barn og unge, bl.a. Biografien Sigrid Undset (2001) som ble tildelt Brageprisen.

Hennes første voksenbok, romanen «En tiger for en engel», kom i 1990. Hun har senere utgitt flere romaner, krimbøker og novellesamlinger, blant annet «… før jeg kommer tilbake» (1994), «Bunnforhold» (1997), «Arsenikktårnet» (2001), «Fosterstilling» (2003) og «Berlinerpoplene» (2004) som hun fikk Riksmålsprisen for.


Kilde: Oktober.no

Mer i Neste Klikk:

Litteratur
Litteraturanmeldelser
Litt.klikk
Forfatter-portrettet
Lydbøker

Personvernpolicy