Artig, men småtam Øyafestival
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Øyafestivalen har i løpet av få år etablert seg som en av de største, og kanskje den viktigste, musikkfestivalen i Norge. Det aller meste har fungert for festivalen tidligere år:
- De rette artistene har vært booket (sterke norske og fremadstormende utenlandske navn).
- Måtehold har vært utvist og økonomien er meget oppegående (festivalen har vært utsolgt flere år på rad).
- Miljøprofilen gir solid kredibilitet og bra signaleffekt.
- De rette menneskene og miljøene hyller festivalen (musikere, P3), og media har vært utpreget positive.
- Skandaler har vært unngått (avlysninger).
- Ypperlig tidspunkt (første halvdel av august).
- Fantastisk vær!
Romeo Stodart i The Magic Numbers sjermerte med liflig og harmonisk pop (Foto: Stig Henning Morken)
Nå vil enkelte hevde at 2005 er året da idyllen rundt Øyafestivalen sånn smått begynte å sprekke, noe som først og fremst kan tilskrives det faktum at eierne for første gang tok ut utbytte (2 millioner) etter endt festivalår.
Forsåvidt ingen skandale i seg selv, (men så lenge festivalen mottar økonomisk støtte fra både Norsk kulturråd og Oslo kommune, henger det ikke helt på greip).
Videre fikk festivalen også sin første seriøse «artistiske skandale» da Babyshambles-konserten ble utsatt/avlyst (de spilte riktignok et kjapt lite sett på slutten av kvelden).
Nå var vel ikke dette akkurat en overraskelse, og selv om festivalen kanskje burde få kred for i at de i det hele tatt torte å booke bandet, kan man stille spørsmål til hvilke kriterier som lå til grunn for bookingen.
Spille kunne de jo ikke...
Ellers bra?
Utover disse små parantesene, beviste Øya atter en gang at de så absolutt er i stand til å lage festival. Spesielt på arrangement-siden må det sies at de har kontroll.
Og selv om festivalområdet er i ferd med å bli en smule overbefolket (12.000 daglige publikummere er meget nær smertegrensen), flyter det aller meste ganske så bra.
Det som derimot ikke fungerte like bra, var det som er selve essensen ved festivalen: musikken!
Jesse Keeler og Death From Aboove 1979 kjørte et beinhardt show fredag (Foto: Stig Henning Morken)
På forhånd så det veldig bra ut med en fin spredning mellom
gamle kjemper
(Dinosaur Jr, Sonic Youth),
de veletablerte
(Madrugada, Turboneger, Satyricon, Franz Ferdinand, Magnet, deLillos, Kings Of Convenience) og
de fremadstormende
(Animal Alpha, The Magic Numbers, Sons & Daughters, Washington, Death From Above, Annie, Ane Brun etc.).
Men på tross av denne pene artistlista, ble det et noe småslapt, uinspirert og tamt preg på flere av konsertene (Franz Ferdinand, Sonic Youth, Annie, Magnet, Roots Manuva, Robert Post, Hot Hot Heat...), og man kunne mistenke flere av artistene for ikke å gi sitt aller beste...
Elektronika
Videre må det sies at det musikalske fokuset nok var litt for mye basert på rock, og spesielt synes jeg elektronika var kraftig tilsidesatt under årets festival (det holder ikke med Annie).
Mye bra
Politisk bevisste Saul Williams imponerte stort med sin blanding av hip-hop, rock, punk, soul og drum'n'bass (Foto: Stig Henning Morken)
Nå fikk man mye fin musikk i løpet av de fire dagene festivalen varte (inkludert klubbdagen onsdag), og der Susanna & The Magical Orchestra imponerte onsdagen, gikk Cloroform av med seieren torsdag, Saul Williams hersket over fredagen, mens Sons & Daughters måtte se seg slått på målstreken av geniale Datarock lørdag.
Med andre ord var det de «unge og lovende» som slo hardest fra seg, noe som heller ikke er uvanlig på slike musikkfestivaler.
Fremover
Hvis man skal se fremover til neste år, er det bare å håpe på at festivalen kan utfordre seg selv mer på booking-siden, samtidig som de ikke må finne på å utvide festivalen, hverken med antall publikum eller med flere dager.
Metningspunktet er nådd, og nå gjelder det å sørge for kvalitet i alle ledd!
Øyafestivalen: Hjemmeside
