Vekkelse i Middelalderparken
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tim Delaughter i det seriøse hjørnet. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Det er torsdag ettermiddag, og den første dagen for årets Øyafestival. På plakaten står det meget spesielle amerikanske bandet The Polyphonic Spree (TPS). Neste Klikk har vært så heldige å få «audiens» hos frontmann Tim Delaughter noen timer før de skal i ilden.
Jeg venter på avtalt sted, og når jeg får beskjed fra plateselskapet om at det hele har blitt litt forsinket på grunn av et «gå på vannet»-stunt, tenker jeg «ja, ja».
Hadde det vært en annen artist hadde jeg stusset over beskjeden, men med Tim Delaughter fra TPS overrasker det ikke; det er faktisk nesten som forventet.
Men det tar tid. Tim Delaughter er - tross kjortel og det gledens budskap han sprer - ikke Jesus, så jeg begynner å lure på om stuntet har gått fryktelig galt.
- Nei, det gikk veldig fint, forsikrer Tim når jeg omsider setter meg ned sammen med han.
- Jeg elsker å utføre mirakler, fleiper den kjortelkledde mannen. - Jeg gjør det ganske ofte hjemme i Statene, bare ikke foran publikum.
Solen har lenge kjempet med et tungt og mørkt skylag, men nå begynner regnet å tromme på taket til brakka vi sitter i.
Hvis noen kan lokke frem solen må det vel være dere; hva skjedde?
- Jeg vet ikke, vi som tok soldansen i dag morges og alt mulig, fleiper han igjen.
Konserten startet andektig med harpesmusikk... (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Tim dannet det store, sektlignende bandet i 2000, etter at hans forrige band, Tripping Daisy, ble oppløst da gitaristen døde av en overdose.
På den aller første konserten talte de 13, men det var ikke nok for Tim. Han hadde en visjon og et helt spesielt lydbilde han ville skape, så flere medlemmer ble rekruttert.
Hvor mange kommer til å stå på scenen i dag?
- Hmmm, i dag er vi 23, sier Tim.
...men snart var det klart for takeoff. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
- Nei! 26, innvender hans kone Julie Doyle, som sitter og holder på med noe på en laptop i andre enden av brakka. - Du glemmer barna.
- Ja, selvfølgelig, sier Tim. - Det er altså min kone, det er hun som er hjernen bak TPS, legger han til før han bryter ut i sang:
- Du har hjernen...lalala...la oss spille musikk og gjøre folk glad...lalala...
Vekkelsesmøte? Neida, TPS-konsert. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
I tillegg til å holde orden på et band på vel 20 mennesker har altså ekteparet tre barn. Hvordan klarer de å kombinerer foreldrerollen med det å være superstjerner?
- Vel, vi er ikke superstjerner, ikke enda, ler Tim.
- Men jo, det er den vanskeligste delen. Det er vanskelig å sjonglere de to rollene. Det siste vi prater om før vi legger ungene om kvelden er TPS, så du kan si at det går litt i ett.
- Jeg bare håper at barna mine ikke kommer til å hate meg når de vokser opp.
Publikum lot seg rive med... (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Tim virker veldig avslappet der han sitter lettere henslengt i en rød skinnsofa, som forøvrig matcher dekoren på hans turkise kjortel. Han tenker seg om før han svarer på spørsmålene og snakker langsomt.
På scenen derimot er han og resten av gjengen i TPS kjent for sine forrykende show med tonnevis av energi. Hva er drivkraften?
- Det må være indre fred og det faktum at jeg driver med det jeg vil drive med. Det at vi får spille.
- Det er mye arbeid for oss å reise fra sted til sted, så når vi endelig er på scenen blir det som en slags feiring, forklarer han videre.
...noe som er forståelig med denne mannen på scenen. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Man hører om mennesker som forlater TPS-konsertene med store smil og ønske om å klemme på alle og enhver. Noen går til og med så langt at de mener at bandets konserter har forandret livene deres. Jeg spør hvordan det føles å ha en så sterk innvirkning på mennesker.
- Det er litt skremmende, sier Tim. - Et stort ansvar, mye å leve opp til, fortsetter han, delvis fleipende.
- Nei, helt seriøst synes jeg det er veldig, veldig gøy!
Merker du noe forskjell på publikum fra land til land?
- Det europeiske publikumet er veldig ulikt det amerikanske publikumet, sier Tim.
Tim prøvde forgjeves å jage bort regnskyene. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
- Det er en mer genuin entusiasme her i Europa. Folk er mer åpne for ting som ligger til venstre for sentrum, forklarer han. - Og det er bra for oss!
Ja, for er unektelig en spesiell gjeng; den yngste er Tims niese på 19 og den eldste er Tim selv på 39.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Kjortlene kom inn i bildet delvis fordi Tim mente det ville virke forstyrrende om alle var kledd forskjellig på scenen, og delvis fordi han tilbrakte mye tid i metodistkirker som ung.
Den som ikke vet bedre kan komme til å tro at TPS er en religiøs sekt og at konsertene deres er vekkelsesmøter. Men det handler vel egentlig ikke om religion, eller?
- Vi har kanskje blitt en kult, selv om det aldri var meningen i utgangspunktet, sier Tim.
- Det eneste vi har av felles trosgrunnlag er åndelighet, håp og tro på det vi driver med.
Koret i bakgrunnen var også i ekstase. Tims datter og kone stod forrest. (Foto: Leni Aurora Brækhus)
Mannen jeg møter har tydelig selvironi; jeg får nesten inntrykk av at hele greia er en spøk. Men bare nesten.
Når han senere står på scenen med 22 andre kjortelkledde og sine tre barn er det derimot ramme alvor.
Det starter andektig med harpespill og det jeg vil anta er indre fred, men ganske snart tar det helt av. Det er som om de synger og spiller for å redde livet.
Det hele har et klart religiøst preg; jeg forventer nesten at de skal bytte ut sang med tungetale; men det gjør de heldigvis ikke.
I stedet gir de publikum en konsertopplevelse de sent vil glemme. Det er sang og instrumenter jeg ikke engang vet navnet på. Det er hopping og dansing, mye armer i været og store smil.
Og sist men ikke minst, er det bøtter og spann med positiv energi, som gjengen prøver dele med tilskuerne. Og de lykkes med det; det er ikke få smilende fjes å skue blant publikum.
Sola klarte de dog ikke lokke fram, men i pøsende regnvær hjelper det mye med sol i hjertet og sol i sinnet. Og akkurat det kunne The Polyphonic Spree bidra med i Middelalderparken på torsdag.
Mer om The Polyphonic Spree:
- Bandet har sine røtter i Texas, USA, og ble startet i 2000.
- Første album «The beginning stages of...» kom ut i 2002.
- Oppfølgeren «Together We're Heavy» (2004) inneholder blant annet hittene «Hold Me Now» og «Two Thousand Places».
- Tim Delaughters favoritt plate gjennom tidene er «Odessy & Oracle» av Zombie.
- Mer informasjon finnes på hjemmesiden.
