Rusten Hill svikter aldri!

Skyene var grå, men Lauryn strålte virkelig, tross rusten stemme.

Mytene er mange rundt den sagnomsuste Lauryn Hill, og i forkant av årets jazzfestival har ryktene florert.

Ryktene om damen veksler nemlig mellom galskap, fanatisk gudetro, overtro, at hun er en vanskelig artist med uforsonlige divanykker og til de mere trolige; at hun tok en velfortjent pause for å konsentrere seg om sitt eget privatliv; mannen Rohan Marley og deres fire barn.

Men spørsmålet hos publikum og festivalledelsen minuttene før konsertstart var: Ville hun dukke opp eller ikke?

Hun kom, og takk Gud for det!

Ralph Myerz & the Jack Herren band var overveldet av Moldejazz, Romsdalsmuseet og sist men ikke minst publikum.

Bergensbandet Ralph Myerz & the Jack Herren band hadde gleden av å varme opp, og leverte en sinnsykt bra konsert som kjørte publikum til smeltepunktet før det var klart for Lauryn Hill.

Verdens tøffeste afro

Og da superstjernen, som seg hør og bør akkurat passe forsinket, entret scenen, var det til en ekstatisk mottagelse.

Lauryn Hill gav alt hun hadde på scenen.

Rykter og spekulasjoner betød ingenting lenger, for fra det sekundet Lauryn Hill & Co kom på scenen, smalt det.

Hovedpersonen selv var tøff som toget; iført platåsko, slengbukse og en utrolig gjennomført afro.

Med seg hadde hun et fargerikt orkester, bestående av fjorten musikere og sangere.

Dronningen av soul og årets Moldejazz, hadde publikum i sin hule hånd da hun startet med «Doo wop». Fortsatte med «Lost ones» og «To Zion» og skapte frysninger nedover ryggen på de fleste. Men så mistet hun grepet litt.

Sliten Hill

«My woice is a bit rough» kunne hun fortelle, og spurte om alle kunne høre henne.

I disse fargerike kor damene bor det fantastiske stemmer.

Etter en tøff Europaturne, hadde Lauryn tydlig problemer med stemmen, men dette gav oss bare en litt mere «rocka» utgave av sangfuglen.

Et stykke ut i konserten slet Hill med å få forsamlingens hele og fulle oppmerksomhet. Men da låter som «Killing me softly», «Ready or not» og «Just like the water», kom, var det enkelt å bygge en unison stemning. Med god hjelp i ryggen fra et fantastisk band.

Vi fikk også servert coverlåter fra Alicia Kays, 50Cents «Candy shop», og svigerfar Bob Marleys «Iron, Lion, Zion».

Lauryn befaler

Duncan fikk kjørt seg på orgel!

Lauryn viste ettertrykkelig hvem som var sjefen, hun hadde stålkontroll og styrte alle de fjorten musikerene med enkle håndbevegelser for å få det akkurat slik hun ville.

Selv om enkelte av publikum reagerte på lydproblemer mot slutten av konserten, tok verken Hill eller noen av de andre notis av slike «bagateller».

Scenen var som en gedigen rytmeboks.

Publikum jublet av full hals og veivet med armene i været, til de fengende rytmene. På scenen rocket, hoppet, sparket og fektet Lauryn Hill med hele kroppen og gav alt hun hadde. Og litt til. Som kompensasjon for å komme litt sent, spilte hun mye lenger enn planlagt.

Og selv om Lauryn Hill trolig hadde trollbandt publikum alene, utgjorde hennes ensemble prikken over i'en. Konsertopptredenen vitnet om seriøs profesjonalitet.

Lauryn Hill frelste samtlige publikummere i Molde og det var reneste haleluja stemning på Romsdalsmuseet. Tross litt rust, blir det derfor terningkast fem.

Ralph Myerz & the Jack Herren band var energiske, som vanlig!

..og rocka!

...og glade!

Samtidig som de varmet opp publikum.

Mye mennesker hadde møtt opp denne kvelden.

Det er ingen tvil om at Lauryn Hill er vakker...

Lauryn Hill er tynn som en spiker, likevel er hun en av verdens største stjerner.

Det var til og med publikum utenfor gjerdet!

Hills bassist er i tungvekterklassen!

Lauryn Hill framførte også låter akustisk.

Festivalsjef Jan Ole Otnæs og pressesjef Torbjørn Haugen: glade og lettet over at Lauryn Hill fant veien til Romsdalsmuseet.

Hun forsvant ut av rampelyset etter å ha tatt verden med storm med hiten «Killing me softly» og det legendariske soloalbumet «The misseducation of Lauryn Hill».

I løpet av 2005 kommer hun ut med et nytt soloalbum og spekulantene rundt Lauryn Hill hvisker også om en gjenforening av «The fugees».

Til ettertanke

Før konserten fikk pressekorpset utdelt spillelisten, med plan over hvilke sanger som skulle komme og i hvilken rekkefølge, fra begynnelse til slutt. Men planen ble (heldigvis) ikke fulgt til punkt og prikke. For Hill & co improviserte, spilte og jammet mer enn hva biletten var verdt.



Jeg er skikkelig imponert over hvordan Lauryn Hill gav alt på scenen denne kvelden i Romsdalsmuseet. Jeg er også imponert over hvordan enkelte pressemedier har samvittighet til å stole kun på egen intuisjon og spilleplan og basere seg på dette. Det er utrolig hvordan enkelte kan knipse bilder, skrive om konserten, legge ut og selge saken FØR konserten er over. Det er virkelig godt gjort.