Drømmen om det rikeste land i verden

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi snakker stadig om at Norge er verdens rikeste land. Er det en illusjon skapt av en oppblåst norsk folkesjel?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gamle vrak langs norske veier?Gamle vrak langs norske veier?

En artikkel av den Oslo-bosatte amerikanske journalisten og forfatteren Bruce Bawer tidligere i år vekket oppsikt i bloggosfæren. Saken ble i hovedsak ignorert av mediene.

Bruce Bawer har åpenbart hatt en uheldig opplevelse relatert til sin svigermor og helsevesenet, og er - med rette - møkklei av den selvforherligende norske mentaliteten.

Nasjonalt selvbedrag


17. april skrev han en harmdirrende kommentar om vårt nasjonale selvbedrag i New York Times. Bloggosfæren gikk bananas. Noen støttet den sinte journalisten. Andre fant det utidig å betvile vår velstand.

(Artikkelen er ikke lenger tilgjengelig gratis på New York Times, men den er kopiert i sin helhet flere steder, blant annet på denne bloggen.)

Jeg tenker på denne artikkelen mens jeg jogger rundt i Furulunden i Mandal, denne perlen av et friområde denne perlen av en sørlands-by holder seg med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge er et land hvor gamle vrak ruller langs veiene og hvor folk må ha matpakke med på jobb fordi de ikke har råd til å spise ute, ifølge Bawer.

«I Oslo er bibliotekene håpløst utdaterte, og offentlige svømmebasseng har et desperat behov for vedlikehold ... Da min svigermor måtte på legevakten nylig, var de tomme for hostesaft.»

Noe sier meg at kjernen i harmen ligger i den siste setningen. Men har Bruce Bawer likevel noen poenger?

Styrtrike


Jeg løp nettopp langs elven i sentrum av Mandal. Fra havet kommer millionbåt etter millionbåt glidende opp Mandalselva for å legge seg til ro ved bryggene. Gjennom gatene glir strøkne BMW'er, Mercedes'er, 4-hjulstrekkere. Oppi åsen og ute i villaområdene bor menneskene i store, fine hus, såfremt de ikke sitter og spreller med tærne i vannet fra brygga på den beskjedne million-hytta si uti skjærgården.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På en av plenene i Furulunden strever en gammel mann med å klippe et enormt plenområde med en sliten bensindrevet gressklipper.

På Vestnes noterte jeg meg at de fleste gressklipperne var av det slaget du setter deg på og kjører, som en liten ola-bil.

Det slår meg at folk flest faktisk er styrtrike i dette landet.

Men den gamle kommuneansatte gressklippermannen nyter ikke godt av det i sitt daglige arbeid.

Den private velstanden og den offentlige fattigdommen står i grell kontrast til hverandre.

Jeg vet bare et annet land hvor det er et slikt misforhold mellom offentlig og privat velstand.

Bruce Bawers eget land.