Tøffinger fra New York

Michael Zakarin spiller gitar i The Bravery. (Foto: Warner Music)

«Bravery» betyr som kjent mot eller tapperhet, og det fem mann sterke New York-bandet valgte navnet nettopp fordi de har base i byen som ikke har vært den samme siden den skjebnesvangre dagen i september for nesten fire år siden.

- Folk (i New York red.anm.) venter hele tiden på at noe galt skal skje. Jeg skrev disse låtene og dannet bandet for å forsikre meg at denne frykten ikke skulle overvinne meg, har vokalist og låtskriver Sam Endicott tidligere uttalt.

Nytt terrorangrep

Men selv om guttene skal være sterke og modige, må gitarist Michael Zakarin, når jeg har han på telefonen få timer etter terrorangrepet i London, innrømme at han er sterkt rystet:

- Det er helt forferdelig! Jeg har akkurat skrudd på TVen så jeg vet ikke så mye. Men dette går veldig sterkt inn på oss, kanskje spesielt fordi vi kommer fra New York.

- Vi vet at én eksplosjon i en storby er ille, når det er snakk om fem-seks eksplosjoner på en gang er det spesielt forferdelig.

Men jeg har ikke The Bravery på tråden for å snakke om alt som er galt i verden. Det var noe langt lystigere vi egentlig skulle snakke om - musikk selvfølgelig.

The Bravery har gjort stor suksess med det selvtitulerte debutalbumet som ble sluppet i vår. De sammenlignes gjerne med band som The Strokes, The Cure, New Order, Franz Ferdinand og The Killers.

Jeg spør Michael hvordan han vil beskrive musikken deres:

- I begynnelsen var dette bare et innspillingsprosjekt for oss selv; det var ikke ment for andre. Vi lagde den musikken vi selv ønsket å høre, men som vi mente ikke var tilgjengelig på markedet.

- Vi prøvde å føre rocken og «garage»-musikken i den retningen vi ville at den skulle ta. Og råheten i lyden fra disse tidlige demoene er blitt bevart, fordi det er disse demoene som har blitt brukt på albumet, forklarer han engasjert, med varm og behagelige røst.

- Vi ønsket ikke å henge oss opp i noen spesiell sound, men vi ville ta i bruk teknologi som ikke har vært tilgjengelig eller for dyr til å ta i bruk tidligere. Med denne teknologien og inspirasjon fra band vi alle kjenner og elsker, har vi laget musikk som er helt spesiell. Det er til tider ren rock og til tider rock blandet med elektronika.

Slik ser den ut, den helt unike plata guttene har laget.

Og hvem er disse kjente og kjære dere henter inspirasjon fra?

- Det er veldig mange forskjellige! Vi er fem medlemmer i bandet, og selv om vi har mange av de samme heltene innen musikk, har hver enkelt av oss også forskjellig smak, noe som kommer fram i musikken vi lager, forklarer Michael.

- For meg personlig har The Kinks og Velvet Underground vært viktige inspirasjonskilder, mens Sam som vokste opp i Washington DC, har hørt mye på band som Fugazi.

Hva er viktigst; tekst eller melodi?

- Det er veldig vanskelig for meg å svare på i og med at det er Sam som skriver tekstene. Men jeg vet at selv om tekstene er personlige for ham, er de ikke for spesifikke for de skal kunne tolkes av dem som hører på låtene.

- For musikere som hører på musikk er det nok en melodien som står ut først, så teksten, for de som ikke er musikere er det gjerne omvendt, resonnerer Michael. - Men begge deler er selvfølgelig veldig viktig!

Kan du nevne én låt fra plata du er spesielt fornøyd med og hvorfor?

- Det er vanskelig å velge en, for vi har spilt disse låtene en god stund nå og det er gjerne sånn at jeg liker en veldig godt, så går det litt tid og så er det en annen som er favoritten.

- Men «Rites of Spring» er en av de, og «Unconditional» en annen, fordi den gikk gjennom en lang prosess før vi var helt fornøyde med den.

Hvis du kunne utvide bandet ditt med fritt valg av musikere, hvordan ville drømme lineup'en sett ut?

- Det der var ikke så lett! Jeg ville ikke plukket en gitarist, jeg vil jo ikke erstattes, ler Michael. Han tenker litt.

- Ray Davies, hoved-låtskriver i The Kinks, sier han omsider. Jeg tror han og Sam kunne utrettet mye bra sammen.

Hver gang er den beste

Hva er deres beste konsertopplevelse som band?

- Vi har turnert non-stopp i seks måneder nå og har hatt så mange bra show at det er umulig å trekke fram én konsert, sier Michael.

- Vi er så heldige at publikum skjønner hva vi driver med og at de tar del i det. Våre publikummere er animerte og energiske. En periode sa vi «Det var den beste konserten vi noen gang har hatt» etter hvert show. Vi har sluttet med det nå, ler han.

Drømmekonserten som publikummer?

- Å, jeg skulle så gjerne sett The Beatles, det er en drøm, utbryter Michael. Og Guns N' Roses anno 1988, da de nettopp hadde fått det til!

Kan du nevne tre CDer du hører på nå og hvorfor?

- «Lust for life» (Iggy Pop) fordi den har så mange «mindblowing» låter. Det er skikkelig Bowie-aktige låter, komplett med Iggys råhet.

- Ellers så hører jeg på Lou Reed albumet «Transformer» og «Loaded» med Velvet Underground.

Hva er ditt største bomkjøp/hvilken CD hører du aldri på?

- Det der gjør jeg så ofte, kjøper plater jeg aldri hører på, så det er umulig å trekke fram én.

- Men ingen blir skuffet om de kjøper deres plate, sier jeg og gir The Bravery gitaristen en sjanse til å overbevise de norske platekjøperne om at jeg har rett:

Hvorfor skal publikum kjøpe musikken deres?

- Vi mener helt oppriktig at vår musikk overgår veldig mye av det som lages i dag. Den høres ikke ut som noe annet av det som lages. Vi erkjenner våre inspirasjonskilder, men vi er framsynte i musikken vår.

- Vi har laget et album fullt av låter som du ikke vil hoppe over. Vi har ikke tatt med låter som er ok; vi er hundre prosent fornøyd med alle. Dette er nettopp fordi vi opprinnelig lagde plata for oss selv - bortsett fra to låter var den helt klar da vi fikk platekontrakt.

- For oss handler det om å trives med det vi gjør, og det har publikum glede av.

Det mangler ikke på selvtillit nei, bandnavnet er faktisk ganske så passende.

På sørlandet

Torsdag spilte tøffingene altså på Quart og ifølge Michael holder de seg på veien en god stund framover:

- Vi skal tilbake til Statene og gjøre en kort turné der, før vi drar til Sør-Øst Asia; Thailand, Malaysia, Kina, Djakarta...

- Disse konsertene har blitt lagt til turnéplanen nylig, vi fant nemlig ut at vi gjøre det veldig bra i Bangkok, sier en tydelig stolt Michael.

Det må være spennende å reise så mye, rekker dere å oppleve stedene dere besøker?

- Vi får ikke alltid med oss så mye som vi egentlig ønsker, sukker Michael.

- Men vi lærer litt om stedene og folket ved å observere publikum på konserter. Dessuten pleier vi alltid å ta en tur ut, der alle andre drar ut, etter konsertene.

- Også spiser vi alltid den lokale maten - det hender vi blir syke, men vi holder oss unna Mc Donalds og prøver lokale spesialiteter, ler Michael.

Så dere kan glede dere til norske spesialiteter mens dere er her.

- Ja, men hva er det egentlig? spør Michael.

Hva kan jeg si? Kjøttkaker, pinnekjøtt, raspeballer, grandiosa...? Jeg går for fisk og sjømat; det er vi gode på!

- Da blir det fisk til middag i kveld, avslutter den vennlige amerikanske rockeren.

Tøffingene fra New York mangler ikke selvtillit... (Foto: Warner Music)

Mer om The Bravery:

• Bandet består av Sam Endicott (vokal/gitar), John Conway (keyboard), Michael Zakarin (gitar), Mike H (bass) og Anthony Burulcich (trommer).
• De startet opp i 2003 og debuterte med albumet «The Bravery» i mars 2005.
  
• Hjemmeside

Mer i Neste Klikk:

• The Bravery: «The Bravery» (anmeldelse) 04.04.2005
• Musikk