Klodenes kamp
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Filmen som er basert på H.G. Wells' tidløse klassiker «Klodenes kamp» fra 1898 blir mesterlig fortalt av en rutinert Steven Spielberg i toppform.
Ray Ferrier (Tom Cruise) er en heller hjelpesløs helgepappa som strever med å få kontakt med tenåringssønnen Robbie (Justin Chatwin) og datteren Rachel (Dakota Fanning). Ray går så langt som om å prøve det gamle «la oss kaste en baseball for å bli venner»-trikset uten mye hell. Men, midt i et heller mislykket helgebesøk begynner merkelige ting å skje i det slitne nabolaget til Ray.
Lynet begynner å slå ned, bakken slår sprekker og før du vet ordet av det er hele kloden under angrep av trebente krigsmaskiner fra en annen planet. Glem «E.T» og andre koselige romskapninger, disse vesenene er ute etter blod og verdensherredømme.
Dystert verdensbilde
Du trenger ikke å ha sett mange katastrofefilmer for å skjønne at her gjelder det for Ray å redde sine barn og bli en bedre pappa og mann i samme slengen. Og det skal ikke uventet bli en farefull ferd.
«Vi har en grevling i taket, Greveling, greveland». (Foto: filmweb.no)
Historien blir malt på lerretet med dystre fargepaletter, noe som gir en fryktinngytende effekt. Allerede fra første tegn på at det brygger opp til storm, kjenner man på seg at dette her, det kommer til å bli en helvetes katastrofe, bokstavelig talt. Det første som revner er nemlig kirken i en herlig symbolsk scene. Siden jobber styggingene (som kjapt får navnet «tripods») seg framover uten stans.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter 11. september
I starten er ikke engang den amerikanske hæren i stand til å gjøre motstand, noe som garantert vil skremme vannet av kinopublikum i USA. For denne historien er på mange måter ladet av nettopp post september 11.-angst.
- Er det terroristene? er det første briljante Dakota Fanning spør pappa om.
Det er mulig du liker «Klodenes kamp» dersom du likte:
Artikkelen fortsetter under annonsenOg vi i publikum får nesten lyst til å svare: «Nesten søte venn, men disse er hakket farligere en de fra Midtøsten».
I enkelte scener får man også følelsen av at Spielberg hinter til krigen i Irak. Særlig siden tenåringen Robbie er besatt på å kjempe mot inntrengerne, noe som selvsagt opprører pappa.
- Jeg trenger å se dette. Jeg trenger å kjempe mot dem, sier han heroisk.
An American hero?
Spielberg klarer imidlertid å unngå de største helteklisjéene i denne historien. I denne filmen kunne rollen som «Ray» kjapt ha blitt til et ikon på amerikansk tapperhet og individets kamp mot overmakten. Men «Ray» er verken særlig modig eller nasjonalistisk. Og selv om Tom Cruise ser ut til å ha mistet vettet i det virkelige liv, gjør han en helt grei rolle som den desperate alenepappaen.
Det er likevel 11-år gamle Dakota Fanning som eier denne filmen totalt. Hun skriker, hyperventilerer og får angstanfall som jeg aldri har sett makan til.
Det er utrolig hvordan en så ung skuespillerinne klarer å holde intensiteten i nærmere to timer. Ikke vet jeg hva hun tenker på når hun legger seg om kvelden, men at lille Dakota kjenner til hva frykt er, det er i alle fall sikkert.
Samspillet mellom Dakota og Cruise er det som løfter «Klodenes kamp» fra kun å være nok en dommedags-film. For det er i de «rolige» scenene når man virkelig får komme inn på menneskene og dødsangsten at den fungerer best.
Jeg trenger vel ikke å fortelle deg at Ray lykkes ganske godt i å forbedre seg som far og menneske. Men, kvalmende happy ending eller ikke - «Klodenes kamp» holdt meg ytterst på kinosetet i nærmere to timer i sommervarmen. Og da skal man vel ikke klage.
