Retro og småkoselig avslutning på Norwegian Wood

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bryan Ferry og Roxy Music avsluttet publikumsvinneren Norwegian Wood søndag kveld.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Roxy Music: Norwegian Wood, 19.06.2005


Etter at folk- og softrock-legendene David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash hadde avsluttet lørdagen i Frognerbadet, var det søndag klart for nok en klassisk tilbakekomst.

Man må ikke undervurdere betydningen av den britiske gruppen Roxy Music i nyere populærmusikk-historie, noe hovedsakelig perioden 1972-1975 er mer enn bevis på.

Bryan Ferry koste seg sammen med publikum i Frognerbadet søndag kveld (Foto: Stig Henning Morken)Bryan Ferry koste seg sammen med publikum i Frognerbadet søndag kveld (Foto: Stig Henning Morken)

Tuftet på musikere som Bryan Ferry, Brian Eno og Phil Manzanera, lagde Roxy Music en avantgardistisk og pompøs form for pop og rock med klare elektroniske elementer, og ble etterhvert sentrale i datidens glamrock-sjanger.

Bandet mistet riktignok sin relevans etterhvert som 80-tallet skred frem, men nevnes likevel som inspirasjonskilde til den tidlige britiske punkscenen, new wave og mye av den elektroniske musikken som dominerte tidlig på 80-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Full scene


Det var med andre ord et historisk sus over Frognerbadet søndag kveld, og selv om de stilte uten Brian Eno, hadde Roxy Music hele 12 musikere på scenen (vokal, bass, tre gitarer, to perkusjonister, tangenter, fiolin, saksofon/obo og to korister).

Grunnlaget for en minneverdig kveld var med andre ord så absolutt til stede, og en alltid ulastelig antrukket Bryan Ferry skuffet ingen da han og bandet startet det hele med klassikerne «Virginia Plain» og «Street Life».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tonen var satt og publikum fikk akkurat det de ville ha!


Det gjorde ikke saken verre at de spilte en meget anstendig versjon av «A Song For Europe», komplett med genial pianointro fra Ferry, samtidig som de også viste prov på storhet med låter som «My Only Love» og «Ladytron».

Rocka og pompøst


En imponerende start, men der man håpet at bandet ville fortsette å øse fra sin geniale 70-tallskatalog, gikk de seg dessverre vill i nyere og mer rocka låter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den ulastelig antrukne Ferry imponerte med glimrende vokal (Foto: Stig Henning Morken)Den ulastelig antrukne Ferry imponerte med glimrende vokal (Foto: Stig Henning Morken)

Med fullt trøkk fra musikerne på scenen, mistet man etterhvert evnen til å skille låtene fra hverandre, og som i tilfellet med CSN-konserten kvelden før ble det kjedelig i lengden!

Ja visst er de utrolig dyktige til å spille, men de trenger ikke bevise det til enhver pris, absolutt hele tiden...

Når låter blir kastet frem og tilbake mellom utallige soloer, hadde man ønsket at en eller annen kunne tatt ansvar og strammet inn regien en smule.

Jeaulous Guy


Bandets største hit, Lennon-coveren «Jeaulous Guy» ble selvfølgelig spilt, og selv om de spiller den fint, blir det vel pompøst og «New Age»-aktig når Andy Mackay trår til med blåserne sine.

Men det var nok på 80-tallet at store deler av gårsdagens publikum oppdaget Roxy Music, og for disse passet nok denne svulstige 80-talls feelingen aldeles fortreffelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fantastisk stemme


Selv om kompet til tider ble for overdådig og låtvalget litt kjedelig, må det sies at Bryan Ferry imponerte stort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mannen fyller tross alt 60 år i september, men virker ikke som han er en dag over 40!

 (Foto: Stig Henning Morken) (Foto: Stig Henning Morken)

Og da tenker vi ikke kun på utseendet, men først og fremst på mannens vokale kvaliteter som er intet mindre enn suverene. I tillegg må nevnes den avsindig sterke stemmen til koristen Sarah Brown.


Fin kveld, men


Folk hadde det fint sammen med Roxy Music, men det ble likevel noe skuffende over prestasjonene, til tross for at de spilte en låt som «Love Is The Drug» som en av ekstranummerne.

Uttrykket ble for rocka, og man mistenker gjengen for å «safe» for mye, istedenfor å ta sjansen på mer stemningsfulle og vakre låter som «Running Wild», «No Strange Delight» og «Mother Of Pearls». Litt som CSN med andre ord; når man en viss alder er det mye tryggere å kjøre på med lyd enn å minimere det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå skal det riktignok sies at Roxy Music hadde tatt sine forholdsregler til nettopp dette, og stilte med to særdeles langbente og lettkledde danserinner som til tider tok bort noe av oppmerksomheten fra musikken til bandet. Noe som kanskje ikke var det aller dummeste?

Men for all del, Roxy Music viste oss søndag kveld at det fortsatt er styrke og vitalitet i gammel musikk.

Solid firer.

Phil Manzanera (venstre) er en meget bra gitarist, men lever øyensynlig fortsatt på 80-tallet rent klesmessig (Foto: Stig Henning Morken)Phil Manzanera (venstre) er en meget bra gitarist, men lever øyensynlig fortsatt på 80-tallet rent klesmessig (Foto: Stig Henning Morken)


Ferry inntok koristposisjon sammen med blant andre Sarah Brown (venstre) (Foto: Stig Henning Morken)Ferry inntok koristposisjon sammen med blant andre Sarah Brown (venstre) (Foto: Stig Henning Morken)


Roxy Music: Hjemmeside

Norwegian Wood

Mer i Magasinet Neste Klikk:

Norwegian Wood

Musikk
Konsertanmeldelser