Fikk 20 millioner for feit førtiåring på sykkel
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ron McLarty
Ron McLarty er skuespiller. Han omtaler seg som «karakterskuespiller», og han har spilt i en lang rekke serier, filmer, teaterstykker og reklamefilmer.
Du kan ha sett ham i «Judging Amy» og «Sex og singelliv», for eksempel.
Skuespill er jobben hans, og han har levd av den gjennom hele sin karriére uten på noe tidspunkt å bli verken uforskammet rik eller særlig verdensberømt.
Bedre enn de fleste
- Jeg har hatt en akseptabel inntekt, og har vel sånn sett hatt det bedre enn det store flertallet som prøver seg som skuespiller, sier han i et intervju Neste Klikk gjorde med ham nylig.
- Men jeg har tatt alle slags jobber, jeg har til og med spilt en bowlingkjegle i en reklamefilm.
Nå er Ron både rik og berømt.
Og det på grunn av en bok han begynte på i 1987-88, og som ingen forleggere ville ta i.
Han humrer og ler, en godslig, romslig og trivelig bestefarlatter, fra dypet av en lenestol på Bristol.
- Det er helt utrolig at jeg er her. Jeg har nesten ikke vært utenfor USA før. Nå flyr de meg rundt og viser meg fram både her og der, skratter han. Han har et smil av den typen som sprekker opp hele ansiktet, fra øre til øre, og en smittende, godlynt, begeistret og ærlig latter.
Førti, feit og ferdig
Boken «The Memory of Running» er på norsk blitt «Jeg husker at jeg løp». Den handler om en sterkt overvektig mann i 40-årene med høyt forbruk av alkohol og saltkringler.
Han er førti, feit og ferdig.
Så dør foreldrene hans i en bilulykke. Etter begravelsen kommer han nærmest uforvarende i skade for å starte en sykkeltur som ikke slutter før han når den motsatte kystlinjen.
- Dette er den tredje av ti upubliserte romaner jeg har skrevet over en periode på 35 år. Jeg er jo egentlig skuespiller. Jeg har skrevet 44 skuespill og har fått åtte av dem produsert. Jeg er vel besatt av skrivekløe. De to første bøkene skrev jeg som mange andre unge menn, for å bli rik og berømt. Jeg brydde meg ikke så mye om hva de handlet om, og det ser du på dem også.
Autentisk ulykke
- Bilulykken er det eneste i boken som er autentisk fra mitt eget liv.
- Mine foreldre døde i en bilulykke da jeg var 40. De døde langsomt. Min far levde i 10 dager, min mor i seks uker, og de lå på hvert sitt sykehus, mens jeg bodde et sted midt i mellom de to sykehusene. Jeg tenkte at jeg ville skrive noe for å avlede meg selv, så jeg ikke skulle bli sittende der og drikke og sløve.
Dermed startet boken.
- Den startet som et langt dikt, senere ble det et skuespill, så ble det en bok, forteller han.
Han hadde allerede skrevet to bøker. Heller ikke den tredje fikk han antatt. Senere skrev han den fjerde, femte, sjette og sjuende. Ingen av de ble heller antatt.
- Etterhvert oppdaget jeg at skrivingen i seg selv er det viktigste, og jeg koste meg med det. Den åttende, niende og tiende boken har jeg ikke giddet å sende inn til forlagene en gang.
Slik kryssingen av det amerikanske kontinentet på sykkel på en vidunderlig måte forandret bokens hovedperson Smithy sitt liv, ble en biltur gjennom USA startpunktet for forfatterens egne endringer.
Tre gratis lydbøker
- Som skuespiller var en av de tingene jeg gjorde for å tjene penger å lese inn lydbøker. Jeg tror jeg har lest inn 103 lydbøker. Jeg jobbet for et lite selskap som selger over nett.
For 10 år siden sa jeg til dem en dag at, «Hei, jeg har skrevet denne boken om en feit fyr som sykler tvers over USA, og hele livet hans endrer seg, det er masse følelser og greier, kan ikke jeg få lese den inn for dere?».
De sa: «Nei, vi gjør ikke sånn. Vi leser bare inn utgitte bøker.»
«Men jeg gjør det gratis!», sa jeg.
«Nei, nei.»
«Jeg leser inn en ekstra bok gratis for dere!»
«Well. Vil du lese inn din gratis, og tre til?»
Ron sa ja, og leste inn boka. Det var ikke akkurat sånn at den sprengte båndbredden på nettstedet. Men noen lastet den ned, og blant dem var en kar som skulle snu opp-ned på livet til Ron selv.
- For tre år siden tok jeg et år fri for å se til min syke kone. Da hun døde etter 8-9 måneder fikk jeg en jobb i «Judging Amy». Så jeg skulle kjøre fra New York til Los Angeles, og på veien stikke innom min midterste sønn i New Mexico.
Underveis ringte en venn av meg og spurte om jeg hadde lest «Entertainment Weekly».
«Nei», sa jeg.
«Stikk og kjøp et eks», sa han.
- På forsiden av magasinet leste jeg: «Ron McLarty's 'The Memory of Running' - The Greatest Book you can't read. Stephen King».
Inne i bladet hadde actionthriller-forfatteren Stephen King en lang og godt researchet artikkel om Ron McLarty og han ga selve boken de varmeste anbefalinger.
- Jeg hadde aldri snakket med ham, men han hadde sjekket meg grundig ut, og visste det meste om meg, ler Ron McLarty.
Tilfeldighetenes spill
- Hvis dette hadde vært for tjue år siden, ville jeg tenkt at dette er noe jeg har fortjent. Nå tenkte jeg annerledes. Stephen King hadde vært ute for en forferdelig ulykke. Det var derfor han lyttet til lydbøker. Tilfeldighetenes spill, altså. Det er slikt som får en til å tenke og være ydmyk.
- Dette er jo en utrolig historie.
- Ja, men den blir enda mer utrolig. Jeg tenkte at kanskje jeg kan få gitt den ut nå da, som en pocketbok i det minste. Jeg har aldri hatt en agent. Da jeg kom fram til Los Angeles fikk jeg et rush av agenter som ringte og ville representere meg. Jeg hadde ikke peiling på hvem av dem jeg skulle velge, til slutt valgte jeg en kar jeg kjente litt fra før. Han arrangerte en auksjon på utgiverrettighetene for boka.
- Åtte store forlag meldte sin interesse. Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente meg, jeg tenkte at hvis jeg får noen tusen dollar vil det i det minste kompensere litt for alt arbeidet og alle utgiftene jeg har hatt gjennom årene.
Ron McLarty er ingen avansert databruker akkurat. Han skriver faktisk bøkene sine for hånd. I pausene under innspillingen av en episode av «Judging Amy» satt han derfor vekselvis på telefonen og forhandlet med forlagene og på faksen for å sortere ut budene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Høye herrer
- Alle disse høye herrene i forlagsbransjen skrøt av meg, fortalte meg hvor fantastisk jeg var, en av dem sa «Hvorfor har jeg ikke fått lese manusene dine før?», jeg svarte «Det har du. Jeg har sendt inn manus til deg fem ganger! Hvorfor sender du dem aldri tilbake, forresten?».
- Før det første budet tikket inn, sa agenten min: «Er du klar? Er du virkelig klar for dette?» «Jada, kom igjen.» Jeg var gira opp. Tenkte, kanskje det blir $10.000.
Det første budet var på $2.000.000 - to millioner dollar!
-Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Utover bordet lå alle disse budene, som alle lå i området rundt to millioner dollar. Jeg visste ikke hvem jeg skulle velge, til slutt valgte jeg den redaktøren jeg likte best. Det ble en kar på min alder.
Sluttsummen for bøkene ble to millioner to hundre og femti tusen dollar. I tillegg fikk han en en million for filmrettighetene.
Det tilsvarer mer enn 21 millioner norske kroner.
Ikke rart han ler.
«Jeg husker at jeg løp»
av Ron McLarty er utgitt på norsk av Gyldendal. Boken handler om Smithy Ide, 43 år og 126 kilo, foreldreløs, familieløs, venneløs.
En dag setter Smithy seg på den gamle sykkelen sin og vender nesa vestover.
Boka forteller hans historie, både via sykkelturen gjennom USA i nåtiden, og ved hjelp av hyppige tilbakeblikk som lar oss forstå hvorfor alt ble som det ble.
Den vakre, men schizofrene søsteren Bethanys tragiske historie dirrer gjennom hele boka.
Du tror kanskje ikke at du gidder å bruke din tid på å lese historien til en feit amerikansk førtiåring.
Gjør det likevel.
