Lene Marlin: «Lost In A Moment»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Triste greier fra fullstendig amerikanisert Marlin.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lene Marlin, «Lost In A Moment»

(EMI)

Historien om tromsøjenta Lene Marlin Pedersen er sannsynligvis velkjent for de fleste musikkinteresserte.

Men for å rekapitulere en smule; 17 år gammel debuterte hun med albumet «Playing My Game» (1999), som resulterte i meget sterke salgstall på det internasjonale markedet (totalt 1.8 millioner solgte album). Dette gikk heller ikke upåaktet hen i bransjen, og Marlin mottok blant annet fire Spelemannspriser, samt utmerkelsen for beste nordiske artist fra MTV Europe.

Deretter forsvant artisten og privatpersonen Lene Marlin omtrent fullstendig fra rampelyset, for ikke å returnere før i 2003 med albumet «Another Day». Selv om hun ikke oppnådde samme salgssuksess som med debuten, solgte «Another Day» likevel respektable 600.000.

Internasjonalt tilsnitt


Kun et og et halvt år siden forrige album (og i så måte mot normalen), er Lene Marlin nå klar med albumet «Lost In A Moment».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved de første gjennomlyttingene høres dette ut som klassisk Marlin-stoff; med andre ord snakker vi om småpene og halvakustiske poplåter med såre tekster og et internasjonalt tilsnitt.

Dette har alltid vært Lene Marlins største styrke, og hun viser på låter som «Hope You're Happy», «Leave My Mind» og «Never To Know» at hun ikke har mistet den evnen. Hyggelig er det også å høre at hun har integrert strykere i disse arrangementene (cello).

Nevnes kan også den pianobaserte «It's True» og den uptempo avslutningslåten «Wish I Could».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For likt


Pene låter alle sammen; la det herske ingen tvil om det, men hun kunne iallfall spart seg et par av disse. Bortsett fra «Wish I Could» er de nemlig faretruende like i formen, og man mister etterhvert evnen til å skille låtene fra hverandre.

Men det er når Lene plugger inn den elektriske gitaren («My Lucky Day», «How Would It Be»), at vi for alvor mister interessen!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne følelsen blir ytterligere forsterket med den mindre heldige «What If» og den noe søvndyssende «When You Were Around».

Denne utgivelsen har

kopisperre!

Arrangementene er middelmådige, vokalen kjedelig, og den sagnomsuste betegnelsen «adult contemporary» sniker seg mer og mer inn.

Hvordan en artist på 23 år kan prestere å lage så usannsynlig voksen og lite spenstig musikk er for meg et mysterium.


Greit nok at man kanskje stiller seg inn på TV-serie- og radio-markedet i USA, men det får være måte på hvilket tannsløst nivå man skal legge seg på!

På egenhånd


Det heter seg visstnok at Lene Marlin troppet opp i reneste Nick Drake-stil (uten sammenligning forøvrig) hos plateselskapet sitt - med et ferdig innspilt produkt, uten at selskapet visste noe om dette.

I den sammenheng har artisten uttalt at hun syntes det var befriende å spille inn musikk uten noen overoppsikt over prosessen, og at hun i større grad kunne styre dette selv.

Kunstnerisk frihet er vel og bra, men «Lost In A Moment» er vel et godt nok bevis på at Lene Marlin kunne hatt godt av noen gode råd underveis...

Litt over gjennomsnittlig grei treer.

Lene Marlin: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser