Coldplay: «X&Y»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et album med enorme ambisjoner som ikke holder mål!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Coldplay: «X&Y»

(Parlophone/EMI)

Hva hadde nyere populærmusikk vært uten det vokale bidraget fra den nå avdøde Jeff Buckley?

Svaret ville kanskje være at vi ikke ville hatt vokalister og grupper som Thom Yorke i Radiohead, Matt Bellamy i Muse, Antony i Antony and the Johnsons eller Chris Martin i Coldplay (pluss en hel drøss med andre likesinnede).

Selv om disse artistene nødvendigvis ikke er direkte inspirert av Buckleys musikk, skylder de han likefullt mye for måten de synger på!

Buckley viste at det å bevege seg i høye tonearter ikke kun var forbeholdt kvinnelige vokalister eller utøvere innen den klassiske delen av musikken. Det å synge i falsett ble med ett akseptert, og det har uten tvil banet vei for mye av den musikken som er populær i dag.

Superdebut


Chris Martin og Coldplay er som sagt ett av disse bidragene, og vi ble først kjent med dem i 2000, gjennom den suverene debuten «Parachutes» og monsterhiten «Yellow».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Britenes nyeste verdensselgere var etablert, og selv om oppfølgeren «A Rush Of Blood To The Head» (2002) kanskje ikke holdt samme nivå som debuten, var den like fullt en meget solid utgivelse.

Nå prøver de seg for tredje gang, og «X&Y» er produktet som mange hevder vil gjøre bandet til verdens kanskje aller største rockeband!

Eget sound


Nå er det vel flere som vil ha et ord med i laget der, men det vi kan konstatere med «X&Y», er at bandets to største aktivum, Martins stemme og Jon Bucklands gitar, fortsatt er intakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er få artister eller band forunt å ha utviklet sin egen sound. Man trenger kun å høre et anslag av Martins stemme, eller en liten akkord fra Buckland, før man vet at det er Coldplay som er i spilleren!


Hovedforskjellen fra tidligere er at bandet har lagt seg til et mer pompøst lydbilde, og av enkelte av låtene oser det nærmest stadionrock.

Dette gjelder hovedsakelig åpningssporet «Square One», samt de U2-aktige «White Shadows» og «Low».

Men selv om man hører noen nye takter fra britene, er dette på ingen måte overbevisende! I stedet blir det nærmest anmassende i all sin streben etter nye strenger å spille på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pompøsitet kan være utrolig tøft og så absolutt på sin plass i popmusikk, men når det blir pompøst for pompøsitetens skyld, blir det bare så vanvittig feil.

Bra midtparti og avslutning


Etter å ha lagt en litt kjedelig start bak seg, begynner det derimot å ordne seg for frontfigur Martin & Co., og både «Fix You», «X&Y», «Speed Of Sound» og «A Message» er det kompetente Coldplay slik vi husker gruppa fra tidligere.
Denne utgivelsen har

kopisperre!

Aller best er de riktignok på den herlige og suggererende «Talk» og det akustiske avslutningssporet «'Til Kingdom Come».

Ellers slapt


Det er likevel noe som skurrer med albumet. Om det er mangel på gode musikalske idéer - eller om de føler seg presset til å utfordre de virkelig store bandene, skal være uvisst, men det skjuler likevel ikke det faktum at «X&Y» er og blir en nedtur sammenlignet med de to foregående platene!


Aller verst går det utover låter som «Low» og «The Hardest Part», som blir lite annet enn platte, kjedelige og uinspirerte.

For alt vi vet har Chris Martin latt seg inspirere av sin kone Gwyneth Paltrow (også kjent som kanskje verdens kjedeligste skuespillerinne), og latt dette gå ut over både resten av bandet og oss lyttere.

Det er håp

Heldigvis kan både vi og Coldplay trøste oss med at bandet fortsatt har så mange kvaliteter at de er i stand til å snu utviklingen og faktisk ende opp som ett av de bedre bandene i nyere popmusikk.

Coldplay per dags dato har gitt ut et veldig bra album, et ganske greit et, og et ganske så overvurdert album.

Skuffende svak og geriatrisk firer.

Coldplay: Hjemmeside

Mer i magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser