Fuckin' rock'n roll, man!

Mötley Crüe

Redaktøren hadde aldri trodd vi skulle få intervjuet. Men det fikk vi, og minutter senere satt hun heseblesende oppjaget på kontoret mitt og erklærte at jeg måtte gjøre det.

- Jeg? Jeg vet da ingenting om Mötley Crüe. Du er eksperten, det er du som er fan. Du må da gjøre det selv?

- Nei. Jeg kan ikke. Jeg er for stort fan. Jeg kommer bare til å sitte der og fnise.

Mot slike argumenter hjelper ingen fornuft.

Så fredag ettermiddag sitter jeg på Bristol og venter på å få audiens hos en superstjerne jeg har hatt 30 minutter på nett til å gjøre meg kjent med.

En halvtime kan brukes godt. Jeg har lært at han egentlig heter

Frank Carlton Serafino Feranna

, og kom til verden i San Jose, California, den 11. desember 1958. Han vokste opp i Seattle, men som 17-åring dro han til L.A. og begynte å spille med de lokale bandene.

Etter hvert traff han

Tommy Lee

, fyren som dengte

Pamela Anderson

, skilte seg fra henne og ble sammen med henne igjen.

Mick Mars

og

Vince Neil

kom inn, og sammen var de en spraglete gjeng med høy hårføring og artige klær.

Mötley Crüe

var dannet.

De startet en årelang karriére hvor de gjorde det de kunne for å ta livet av seg:

Whisky og pornostjerner, hete rødhåringer og bilkræsj, svært lær og høye hæler, overdoser og død. Dette var livet til Mötley Crüe, det mestdrikkende, mestslåssende, mest sexifiserte og arrogante bandet i verden (...) De nedla de heiteste damene, festet med de største doplangerne, og ble kjent med innsiden av hver eneste fengsels-celle fra California til Japan. De har dedikert en hel karriére på å leve livet til det ytterste.

Tommy giftet seg med to internasjonale sex-symboler; Vince drepte en mann og mistet en datter i kreft, Nikki tok en overdose, stod opp fra de døde, og tok enda en overdose neste dag.

Drevet av alle de dopingmidler de fikk tak i og obscøne mengder alkohol, drevet av raseri, på rett vei mot helvete, raste Mötley Crüe seg gjennom to tiår, og etterlot seg et spor av besudlede damer, knuste hotellrom, knuste biler, og knuste bein som ennå gir musikkindustrien ukontrollerte skjelvinger. (Fra Amazon.coms beskrivelse av boka Dirt, som er en slags biografi om og av bandet.)

20 pluss år senere sitter Nikki Sixx og hiver i seg et ubestemmelig måltid mens han snakker med Neste Klikks reporter i et hotell i Oslo.

Han ser uforskammet - ja, rent ut sagt ubegripelig - godt ut.

- Dere er visst noen ordentlige verstinger?

Han er 46 år, men kan passere for 36. Han bærer solbriller, men i mørket bak dem møter blikket hans mitt, sterkt og klart.

Det svarte skulderlange håret er dandert som en høysåte med midtskill. Et trekantkllippet miniskjegg pryder haken.

Armene er bare, men som på så mange offentlig tilgjengelige åpne flater i dagens samfunn, har grafittimalerne vært på ferde: All synlig hud nedenfor halsen er tatovert. På fingrene står det 1-9-5-8. Fødselsåret hans.

- Nei, det er vi ikke. Det er et bilde andre har skapt av oss.

Han svarer raskt og med tyngde, ikke til å si imot. Jeg har bare fått 20 minutter med ham 1-til-1, som i dette tilfellet betyr at jeg er én og han er fire. Han har med seg tre representanter fra plateselskapet. Regnestykket er enkelt: De er flere enn meg, og jeg har ikke tenkt å krangle om imaget.

Dette er en mann som har fem unger, og han er godt gift med deres mor, Donna D'Errico (37). Han spretter dessuten dagstøtt omkring på scenen som en ungstut. Det er nok langt mellom liv og lære, mellom myter og virkelighet. Lenger enn det er mellom heroin og XL1.

- Du har fem unger, i alderen tre til 14 år?

Det glimter til av liv bak solbrillene.

- Ja. Fire til 14. Bra. Men ja, jeg har unger. Har du unger?

- Ja, jeg har fem selv. Fire egne og en stesønn.

- Jeg også. Fire barn er biologisk mine og en er en stesønn.

Jøss. Vi har fått noe å snakke om.

MÖTLEY CRÜE

Bandet består av Vince Neil, Nikki Sixx, Mick Mars og Tommy Lee. De startet opp i Los Angeles rundt 1980, og tok navnet sitt fra uttrykket a motley crew (en spraglet gjeng).

Første album, «Too fast for Love», solgte 20 000 og ga dem en platekontrakt med Elektra. Oppfølgeren «Shout at the Devil» fra 1983 solgte til platina i USA, og kickstartet stjernelivet for bandet.

I 1983 drepte Vince Neil trommisen i Hanoi Rocks, Nicholas Dingley i en bilulykke og han måtte 30 dager i fengsel.

Nikki Sixx døde nesten av en overdose i 1987.

Det store gjennombruddet kom med «Dr. Feelgood» fra 1989. Den toppet Billboardlista.

Vokalist Vince Neil fikk sparken i 1992, og ble erstattet av John Corabi. Etter stort press fra plateselskapet ble Vince Neil med i bandet igjen i 1997, dette førte til at Tommy Lee sluttet i 1999.

I 1998 arresteres og fengsles Tommy Lee for vold mot sin kone, en ikke ukjent babe ved navn Pamela Anderson.

I 2001 ga bandet ut selvbiografien «The Dirt», som øyeblikkelig ble en salgssuksess. Boken skal bli film.

I desember 2004 ble det kjent at bandet gjenforenes, og verdensturnéen «Red, White & Crüe» ble unnfanget.

- Hvordan er det å kombinere farsrollen med å være selve klisjéet, selve rollefiguren for myten om sex, drugs and rock'n roll?

- No problem. Jeg er en god far. Faren min var en kødd, og jeg gjør det jeg kan for å være en bedre far enn han var.

Han er lite interessert i å se farsrollen i perspektiv av sin egen fortid:

- Fortiden er en ting, nåtiden en annen. Jeg ser ikke bakover, jeg ser framover. Den som bruker all sin tid på å se i bakspeilet rekker ikke å se på de fine tingene som ligger foran. Jeg er ferdig med det som var, det er pressen som er så fuckin' opptatt av ting som skjedde i 1984. Hva om jeg skulle sitte og definere deg i forhold til hva du drev med i 1984?

Jeg senser aggresjon, irritasjon. Jævla journalister. Jeg snur litt på spørsmålet.

- Så, hva ser du foran deg, da?

- Jeg har ikke peiling. Bandet kan bryte opp i morgen, eller vi kan spille sammen til vi blir 70. Jeg bryr meg ikke, vil ikke vite. Det er som å få vite hva du får i julegave. Det blir ingen overraskelse da.

- Ja, apropos bandet: Dere har hatt en del gnisninger der, for å si det mildt. Hvordan er stemningen nå?

For første gang ser Nikki ned og bort når han svarer.

- Vi er gode venner, spiller bra sammen, har det helt topp, lyver han.

Tolv minutter er gått. Gjermund fra plateselskapet vifter diskret med to fingre. Han har bestemt seg for at intervjuet er over.

- Vi har visst bare to minutter igjen. Dere skrev en bok sammen for noen år siden - Dirt. Tøffe greier. Hva er forskjellen på livet ditt da og nå?

- Alt, mann. Alt. Alt er forskjellig i dag fra i går. Vær glad for tiden som går, vær glad for hver rynke i ansiktet ditt. Omfavn din fortid, men også din fremtid, og kjør på. Når alt kommer til alt er det ingen som kommer til å bry seg en døyt om Mötley Crüe - om 200 år - vi er bare et rocke-band - vi er ikke her for å endre verden.

- Hva er dere her for å gjøre?

- Fuckin' rock'n roll, man!