Gode naboer imellom

(Foto: Leni Aurora Brækhus)

Peter Jöback er i Oslo for å hjelpe oss med feiringen av unionsoppløsningen.

Dagen etter at Peter har opptrådt foran 100.000 mennesker på Rådhusplassen møter jeg ham - og et lass med bagasje - i resepsjonen på Bristol. Øverst på lasset er en plastpose med en gullplate i: Peters album «Storybook» har nemlig solgt godt over 25.000 eksemplarer i Norge.

- Det har vært et veldig bra år for meg, konstaterer Peter.

Den pene svensken er ikke beskjeden, men han er ikke høy på pæra heller. Han virker som om han har bena plantet på jorda, men hodet allikevel i skyene fordi han stortrives med det han gjør.

Peter har en varme, en fantastisk sjarm og en entusiasme som smitter over i det øyeblikket han åpner munnen.

Han prater i vei og understreker sine poenger med armbevegelser, tonefall og ansiktsuttrykk. Det er lett å se at han har bakgrunn fra teater.

Allerede som tiåring scenedebuterte han i «The Sound of Music».

- Som liten var jeg det vi i Sverige kaller en «teater-ape». Mamma har vært sangerinne og min bror er musiker, så det var alltid musikk hjemme, forteller Peter.

- Jeg gikk på audition sammen med noen kompiser. Mamma fikk først vite om det da hun fikk en telefon fra en som sa at jeg hadde fått en rolle i Sound of Music.

- Jeg var ikke helt sikker på hvordan familien ville reagere - om de ville at jeg skulle gå den veien, men siden den dagen har det ikke vært noen vei tilbake.

(Foto: Leni Aurora Brækhus)

Dødninghode

Ved siden av sine mange suksesser på scenen i Sverige, Danmark og England, har Peter gitt ut til sammen syv album. Men karrièren som popartist fikk langtfra noen pangstart. Det selvtitulerte debutalbumet - som bestod av svensk soul-pop - solgte kun 5000 eksemplarer.

- Platen i '93 fikk bare én omtale, og den var veldig dårlig. Jeg fikk et dødninghode, ler Peter.

- Men det ga meg bare mer pågangsmot. «Jeg skal vise dem!» tenkte jeg.

Og vist dem har han gjort. Det store gjennombruddet kom for ti år siden da Peter fikk en rolle i Björn Ulvaeus og Benny Anderssons episke musikal «Kristina fra Duvemåla». Med låta «Guldet ble til sand», som er hentet fra musikalen, lå Peter hele 110 uker på Svensktoppen, 36 av dem helt øverst.

Her til lands ble vi for alvor oppmerksomme på Peter da han i 2003 gjorde en duett med Sissel Kyrkjebø i låta «Gå Inte Förbi». Jeg spør ham hvordan akkurat det samarbeidet kom i gang.

- Jeg skulle gi ut en juleskive, og så skulle vi lage en skandinavisk versjon. Da tenkte jeg at det var en god idé å hoppe mellom landene og gjøre en duett med en skandinavisk stjerne, forklarer Peter.

- Da var Sissel den første vi tenkte på. Så jeg reiste ned til København med en gitarist, og vi prøvesang sammen. Det gikk veldig bra, og vi fant tonen på privaten også.

- Vi hadde det morsomt sammen, og det er nok grunnen til at det har blitt et så bra samarbeid. Vi har gjort mye sammen og kommer nok til å fortsette med det, forsikrer han.

Flørter med nordmenn

Singelen og juleplaten ble 2003s store julehit'er. Peter flørtet altså med oss nordmenn allerede da, men det er først to år senere at har han tatt steget helt ut og bestemt seg for å erobre det norske markedet. 2005 har vært året for plateslipp og norgesturné.

Hvorfor satset han her? Ble det for lett å være en av landets største artister hjemme i Sverige? Jeg spør.

- Jeg hadde gjort Cabaret i København, men det er jo nesten som hjemme, bare en times tid på båten. Og så hadde jeg vært i London selvfølgelig, og det fristet å jobbe mer over grensene.

- Som artist ønsker man jo å nå ut til flere og flere, og da er det naturlig å begynne nærmest.

- Det er morsomt å komme til Norge, for jeg har masse erfaring i bagasjen som publikum her ikke kjenner til.

- Når jeg opptrer i Sverige er det alltid noen som vil tenke «Å, det er han som kom på sisteplass i svenske finalen for Eurovision», mens her blir det som å starte på nytt.

(Foto: Leni Aurora Brækhus)

Fan av Kurt og Silje

Ny start og ny suksess - det er gullplaten bevis på. Vi nordmenn har trykket nok en svensk artist til våre bryst. Hvorfor gjør ikke svenskene det samme med norske artister?

- Jeg fatter det ikke, utbryter Peter.

- Ta for eksempel Silje (Nergaard red.anm.) som sang i går. Hun er jo utrolig dyktig, har flott utstråling og fine låter. Jeg sa til henne bak scenen at hun må komme til Sverige.

- Og Kurt; for en fantastisk voice, utbryter Peter igjen. - Idol har en litt annen status i Sverige enn her, så det blir kanskje vanskelig. Men han har jo bra låter også.

- Det må bare være dårlig satsing fra plateselskapene. Man må våge litt, tørre å begynne fra begynnelsen. Og man kan ikke vente all verden.

- Man behøver ikke bli noe stort med en gang. Om ti personer kommer for å høre på konsertene dine, er jo det bra.

- Men på norgesturnéen var mottakelsen noen ganger bedre enn i Sverige, minnes Peter, og ansiktet hans lyser opp.

Norge best på fest

Her til lands elsker vi ikke bare svensker. Vi er også veldig gode til å elske oss selv. Nordmenn slår faktisk svenskene ned i støvlene når det gjelder å feire landet sitt.

Hundreårsmarkeringen har Peter selv fått føle på huden. Og bare tenk på 17. mai. Her kan dere kanskje lære litt av oss, foreslår jeg.

- Ja, dere er flinke til det! Vi er vel litt redde for å virke nasjonalistiske. Det er litt stygt å like seg selv, forklarer Peter.

- Men jeg har en venn i Bergen som har en veldig tøff jente som kjæreste, og hun stiller i folkedrakt. Det er kult altså, sier han ivrig.

Så kommer skuespilleren frem i Peter. Han legger begge nevene over hjertet, strammer seg opp som en soldat, gjør stemmen mørk og ansiktet sint:

- Her er det ikke dudududud...

Så smiler han og vifter med armene:

- ... men mer lalalala.

Jeg nikker og tror jeg skjønner hva han mener. 17. mai er ikke en stygg form for nasjonalisme, men glede og fest ...

- Ja, ja! Man drikker og fester. Det er bra, stemmer Peter i.

- Vi kan jo feire vi og; men mest når vi vinner en fotballkamp eller noe sånn, det tar vi oss lov til.

Hva med å feire deg selv? I en alder av 34 år har du oppnådd utrolig mye. Er du flink til å la det synke inn og gi deg selv en klapp på skulderen?

- Jeg gjorde ikke det før, men så fikk jeg en slags 30-årskrise, innrømmer Peter.

- Jeg satt og pratet med en kompis og fortalte om hva jeg har gjort, spilt i den og den musikalen, jobbet med den og den låtskriveren i L.A., jobbet med Benny og Björn fra ABBA ...

- «Hvordan kjentes det?» spurte venninnen min, og det var da det slo meg at alt bare hadde passert, at jeg ikke hadde tatt meg tid til å nyte det.

- Etter det prøver jeg å nyte hvert sekund. Det har blitt viktig for meg å leve i nuet og være stolt over det jeg gjør.

- Min bror sa også til meg at jeg har tunnelsyn, sier Peter og illustrerer tunnelen med armene.

- Jeg er veldig fokusert, og det er jo bra, men han mente at jeg gikk glipp av mye på siden av tunnelen. han viser med armene igjen.

- Du må se dette også, og ikke fokusere for mye, sa min bror.

- Jeg hadde nok ikke vært i Danmark og Norge hvis han ikke hadde gitt meg det rådet. Det var en wake up-call for meg.

- Det er viktig å lære å være fornøyd, avslutter Peter med et av sine strålende smil om munnen.

Om Peter:

• Peter Jöback ble født 4. juni 1971 i Stockholm.
• Han studerte ved Adolf Fredrik Musikskola, Södra Latins Musiklinje og Lasse Kühlers dansskola.
• Diskografi: «Peter Jöback» (1993), «Personliga Vel» (1997), «Only When I Breathe» (2000), «I Feel Good And I'm Worth It» (2002), «Jag Kommer Hem Igen Till Jul» (2002), «Det Här Är Platsen» (2004) og «Storybook» (2004).
• Albumet «Storybook», som er en samling av «ever-greens», har ligget syv uker på topp 40-lista her i Norge, med 3. plass som beste plassering.
• For mer informasjon, se hjemmesiden.

Mer i Neste Klikk:

• Musikkportrettet
• Musikk