Symfonisk Eels

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt fra meget pen til anonym avantgarde-pop fra et Eels i det pompøse hjørnet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eels (with strings): Cosmopolite, 08.06.2005


Mark Oliver Everett og hans musikere i Eels er for tiden ute på en Europa-turné, og hadde i går lagt turen innom Oslo.

Opprinnelig satt opp til å spille på Rockefeller, ble konserten flyttet et lite kvartal for å gi metall-heltene i Slayer muligheten til en ekstrakonsert.

En endringen som både bandet og publikum skal være relativt fornøyde med, da Rockfeller som konsertlokale sannsynlig hadde blitt for stort for den musikken Eels presenterte i går.

Vi snakker nemlig om et særdeles nedstrippet uttrykk, og ved siden av Everett på gitar, orgel/piano, stokk, sigar og sang, besto bandet av multiinstrumentalistene Alan Hunter (Big Al) og Chet Lyster (The Chet), samt en kvinnelig strykekvartett.

Akustisk og småkoselig


Mark Oliver Everett (Foto: www.eelstheband.com)Mark Oliver Everett (Foto: www.eelstheband.com)

Konserten skulle vise seg å sentrere seg hovedsakelig rundt bandets seneste utgivelse «Blinking Lights And Other Revelations», og i løpet av kvelden spilte de en mengde låter fra albumet (som inneholder 33 låter!).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Aller best fungerte en akustisk countryfisert versjon av «Railroad Man», samt en suveren tolkning av «Trouble With Dreams», som endte opp med et genialt rytmisk fyrverkeri der spesielt strykekvartetten bidro sterkt med maracas og tamburin.

Det var utvilsomt mye fint, og spesielt strykeseksjonen viste seg som et meget vellykket trekk!

I livesammenheng vet man sjelden hva man kan forvente fra Everett (å si at fyren er en smule lunefull er vel ingen overdrivelse), men ideén om å kjøre låtene sine i en mer akustisk og pompøs tapning fungerte så absolutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mistet interessen


Nå klarte dessverre ikke Everett å holde like godt på interessen til enhver tid, noe faktisk instrumenteringen må ta sin del av skyden for. Enkelte låter ble så absolutt bedre, men for mange av låtene ble for anonyme i settingen bass, akustisk gitar og strykere.

(Foto: www.eelstheband.com)(Foto: www.eelstheband.com)

Selv om Everett gjorde sitt beste for å dra opp stemningen (mange artige kommentarer og bemerkninger), bar konserten etterhvert preg av å inneholde for mange låter!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utrolig kanskje, men når bandet spiller en drøss med to minutter lange låter med lik instrumentering og samme monotone vokal, blir man faktisk litt utålmodig.


Nå skal vi ikke påstå det samme om resten av publikum, men de aller fleste kjente nok Eels klart best fra albumene «Beautiful Freak», «Electro-Shock Blues» og «Daisies Of The Galaxy» (1996-2000).

Når så Everett unngikk en hit-parade, førte dette også til at publikum ble en smule reserverte, og responderte stort sett kun til kjente låter som «My Beloved Monster» og «Spunky» (Beautiful Freak) og «I Like Birds» (Daisies Of The Galaxy).

Stemning og jubling forekom hele tiden, men det var like mye Everetts fortjeneste gjennom hans konstante «publikumsfrieri» og oppildning til klapping fra publikum.

Kompromissløst

Men Everett og bandet skal ha kred for at de stort sett kjørte sitt eget løp.

Det var til tider ganske så bra, og spesielt imponerte The Chet med sin traktering av nydelig steel-gitar, sag og hjemmesnekra trommesett (søppelbøtte og koffert).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tankene ble i løpet av konserten etterhvert henledet til Everetts store helt, Tom Waits, og Eels fremsto i går kveld på mange måter som en lettere avantgarde-versjon av den amerikanske legenden.

Det må også nevnes at et av kveldens absolutte høydepunkter inntraff når bandet spilte sin meget anstendige versjon av Dylan-låten «Girl From The North Country».

Fin aften


Til tross for en noe ujevn kveld, er det vel liten tvil om alle koste seg i det noe snodige selskapet til Mark Oliver Everett og resten av Eels i går kveld.

Pen firer.