Meny

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En søt sak om livet og sånn.

«Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» går garantert av med seieren for årets minst catchy filmtittel. Jeg kan knapt nok tenke meg noe mindre salgsvennlig enn å pare en hurtigtalene sosialantropolog med asiatisk papirbrettingskunst.

Når det er sagt så lever denne norske filmen på knappe 50 minutter opp til sitt navn. For dette er faktisk historien om en filmskaper (Jan Gunnar Røise) som vil lage en film om hvor Thomas Hylland Eriksen snakker om politikk og markedsliberalisme. Fokuset for filmen endrer seg imidlertid da han oppdager den bedårende Origamijenta som plutselig har funnet ut at papirbretting er meningen med livet.

Finne deg sjæl


Med papir som lidenskap. (Foto: Arthaus)Med papir som lidenskap. (Foto: Arthaus)

Høres dette sært ut sier du? Ja, sært er det, men samtidig klarer regissør
Dag Johan Haugerud å si noe om den verden mange av oss lever i akkurat nå.

En verden der det ikke er nok å ha en jobb, noen unger og et helt «vanlig» liv.

I dag er det nemlig blitt svært så viktig å «realisere» seg selv på alle måter. Uten at man nødvendigvis helt klarer å sette fingen på hva «å realisere seg selv» egentlig betyr.

For Origamijenta betyr det å brette papir, men for venninnen hennes er livet meningsløst uten høytsvevende kunstprosjekt. For Origamijentas søster, spilt brilliant av Linn Skåber, er lykken å ikke tenke så mye over ting.

Naivt, men supert


«Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» blir fortalt på en original måte, ved hjelp av animasjon, musikk og velkjente miljøer i hovedstaden.

Det politiske budskapet blir i filmen formidlet rett fram uten fiksfakserier.

«Når jeg hører politikere snakke, eller når jeg leser aviser, så får jeg den samme følelsen som når jeg er ute og går i sørpeføre, og en ny Volvo stasjonsvogn med en hvit mann i på femti i førersetet kjører forbi meg i full fart og spruter meg ned. Det er ingenting jeg kan gjøre, utenom å gå hjem og skifte», sier fortellerstemmen.

Og så «naivt supert» som det høres ut så er det vel mange av oss som har hatt nettopp den følelsen.


«Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» skulle egentlig ha vært en kortfilm og bærer preg av det. Etter min mening kunne den ha tålt å bli kuttet med noen minutter.

Rent bortsett fra det er filmen et nyskapende og følsom innblikk i en generasjon hvor «alle vil på TV for enhver pris».

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus