The White Stripes: «Get Behind Me Satan»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The White Stripes, «Get Behind Me Satan»
(XL Recordings/Playground)
Mye er sagt og skrevet om forholdet mellom medlemmene i The White Stripes, Jack og Meg White. Bandet selv har hardnakket holdt seg til at de er søsken, mens ryktet (eller faktumet?) om at de i sin tid var ektefolk etterhvert har fått mer og mer hold i virkeligheten.
Ektefolk eller ei, det er likevel liten tvil om at duoen utgjør en av de mer myteomspunne konstellasjonene i dagens musikkbransje.
Det at Jack nylig skulle ha giftet seg i en kano på elven Amazonas, nær byen Manaus i Brasil (med Meg som brudepike og manageren som forlover), gjør ikke akkurat interessen for duoen noe mindre! For å bidra til myten hevder de her at giftemålet var det første for så vel brud som brudgom.
Nå er det likevel musikken Jack og Meg er mest kjent for, og det var med sitt tredje album, «White Blood Cells» (2001), at de slo gjennom for alvor. Basert i utgangspunktet på musikk dreid rundt trommer og gitar, leverte White Stripes en uslåelig kombinasjon av tradisjonell blues, folk og garasjerock, pakket inn i en punkete energiutfoldelse.
Redefinerte rocken
Sammen med New York-bandet The Strokes redefinerte duoen rocken, og fortsatte sitt frenetiske utgivelses-tempo i 2003 med storselgeren «Elephant» (fire album på fem år).
Nå er de klar med ny plate, og selv om de har lagt fra seg sine skranglete tendenser (dette er mer vindskeivt), er «Get Behind Me Satan» et umiskjennelig White Stripes-produkt med den sedvanlige hjemmesnekra «feelingen».
Nå har ikke dette albumet de umiddelbare hitlåtene à la en «Hotel Yorba» («White Blood Cells») eller «Seven Nation Army» («Elephant»), men er likevel stappende fullt av interessante låtsnutter.
Hør bare på det klassiske singel-kuttet «Blue Orchid», skranglefantomet «My Doorbell», bluegrass-låten «Little Ghost», pianoballaden «White Moon», bluesen «Instinct Blues» eller deilige «As Ugly As I Seem» og du vil forstå hva jeg mener.
Ingen rød tråd
Likevel blir man på en måte skuffet av å lytte til «Get Behind Me Satan».
Dette baseres først og fremst på at albumet er ekstremt sprikende og at mange av låtene fungerer mer som låtskisser enn som fullendte låter, og man kan egentlig nevne alle de overnevnte låtene i så måte.
Mange vil nok argumentere med at det er akkurat dette som er essensen i The White Stripes, men jeg er likevel av den oppfatning at en mann med så sykt mye potensiale som det gitar-fantomet Jack White vitterlig har, burde prestere bedre enn dette!
Etter fire utrolig artige og kule album, skulle man tro at White Stripes kunne samlet seg om litt færre musikalske nevnere.
Tenk hvis Jack kunne laget et renskåret folk-, rocke- eller blues-album.
På den annen side er dette også noe av styrken til duoen...
Hvor går veien?
Spørsmålet er utvilsomt relevant, og svaret vil kanskje ligge i en større utforsking av tradisjonell amerikansk country eller kanskje mer etnisk inspirert musikk?
Det som er sikkert er at The White Stripes har levert et meget ustrukturert album fullt av sedvanlige små gullkorn, men der man etter hvert begynner å gå seg lei av den evinnelige oppdagelsesferden.
Duoen kan ennå, men gjør det heller ikke lett for lytterne sine!
Oppfinnsom, fantasirik og kul, litt irriterende og særdeles skuffende firer.
PS! «I'm Lonely» er kanskje den beste avslutningslåten Jack White har skrevet.
The White Stripes: Hjemmeside
