Politiske spøkefugler
Det er for en gangs skyld en varm dag i mai, når Neste Klikk møter en litt forkjølet, men veldig blid Andy Bichlbaum i Oslo sentrum.
Andy er i Norge for å promotere dokumentaren om han og makkeren Mike Bonnanos mange stunts som «The Yes Men». Andy er litt forsinket. Han har nemlig bladd seg gjennom en enorm mengde e-post.
Ikke uventet ettersom Internett fra starten av har vært et viktig redskap for «The Yes Men».
Og hva er egentlig «The Yes Men»?
Duoen er svært kjent i USA for sine sleivspark til Bush, og sitt engasjement mot globalisering og store organisasjoner som WTO (Verdens Handelsorganisasjon).
For noen år siden fikk de mye oppmerksomhet da de laget en parodi på George Bushs hjemmeside. På domenenavnet
gwbush.com
forklarte «The Yes Men» med sine ord hva presidentkandidaten «egentlig» mente i forhold til ulike politiske saker.
Dette gjorde Bush så forbanna at han gikk ut offentlig og kalte «The Yes Men» for «søppelmenn».
- Jeg synes det var nokså slemt sagt mot de mange hyggelige søppelmennene i verden, sier Andy med et lurt smil.
Bush-administrasjonen prøvde gjentatte ganger å få stengt parodisiden.
Og når noen reportere spurte Bush om ikke det «The Yes Men» drev med falt innenfor ytringsfriheten, uttalte den kommende presidenten like så godt at «det burde være grenser for frihet».
- Det at han faktisk sa det med grenser for frihet var helt fantastisk, en utrolig overraskelse, forteller Andy.
Et av målene «The Yes Men» har er å få maktmennesker til å avsløre hva de egentlig mener. Det er nemlig ofte et nokså stort gap mellom hva mennesker sier og hva de gjør.
Barnslig kjønnskamp
Andy jobbet som programmerer av SIMS. En gang kodet han videospillet slik at karakterene plutselig oppførte seg på en svært så homoerotisk måte. Han ville jo bare utfordre kjønns-stereotyper...
Mike hadde på sin side fått masse medieoppmerksomhet på grunn av
The Barbie Liberation Organization
som byttet om stemmebokser på dukker.
Dermed var butikkene fulle av Barbier som ropte «Gi meg en bazooka!» og mannlige krigsdukker som kniste «La oss gå til kjøpesenteret».
Det er kanskje ikke rart at Mike Bonnano og Andy Bichlbaum umiddelbart fant tonen da de først traff hverandre gjennom felles kjente?
Artikkelen fortsetter under annonsenI 1999 opprettet Mike og Andy en parodi-side på domenenavnet
gatt.org
som var til forveksling lik WTOs' (Verdens handelsorganisasjon) hjemmeside. Uventet begynte det å strømme inn spørsmål fra mennesker verden over som antok at de hadde kommet til WTOs' virkelige hjemmeside.
Og før de visste ordet av det ble «The Yes Men» invitert på handleskonferanser for å representere den gruppen de hater mest.
- Vi valgte oss aldri ut konferanser, vi ble rett og slett invitert og da måtte vi jo reise for å se hva som skjedde, forteller Andy.
Artikkelen fortsetter under annonsenSlaveri? Ja, takk!
I 2001 blir «The Yes Men» invitert til Tampere i Finland for å holde foredrag på konferansen med navnet «Textiles of the Future». De tar selvsagt utfordringen og utgir seg for å være WTO-representanter. Foran en fullsatt sal holder Andy et brennende innlegg om hvordan dagens arbeidsfordeling med billig arbeidskraft i den tredje verden er langt mer kostnadsbesparende enn den gammeldagse formen for slaveri.
De viser en instruksjonsfilm om hvordan bedriftseiere effektivt kan holde kontroll over arbeiderne sine ved å overvåke dem elektronisk. (Dette gjøres ved å operere inn en slags microchip i nakkene til de stakkars undersåttene.)
Foredragets store finale kommer da Andy river av seg blådressen og blir stående i en slags joggedress av gull med en kjempefallos. Han forklarer at fallosen skal brukes til TV-skjerm slik at bedriftslederen kan bevege seg fritt, samtidig som de ikke mister kontrollen over arbeiderne.
Da undertegnede selv så forbredelsene til stuntet i den aktuelle dokumentaren, kjente jeg at jeg ble klam i hendene på deres vegne.
Var du ikke nervøs før stuntet i Finland?
- Jeg var et totalt nervevrak. Det ser ut som om jeg er rolig på filmen, men egentlig var jeg kjempenervøs, forteller Andy.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Det er verst på forhånd. Når man først står der så går det greit, da gjelder det bare å få jobben unnagjort. Det eneste jeg var redd for var at de skulle avsløre oss før vi engang hadde fått framført foredraget.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen Andy ble ikke avslørt.
Tvert i mot så applauderte alle på konferansen de nokså hårreisende ideène. Det vil si, det var èn dame som reagerte på at den gyldne fallosen indikerte at kun menn kunne være bedriftsledere.
Hørte ikke deltagerne på konferansen hva dere sa?
- Vi har lurt mye på akkurat det. Og vi har kommet til at det er en kombinasjon av mange ting som gjør at ingen reagerer på de tingene vi sier. Jeg tror at noen virkelig er enig i uttalelsene våre, mens andre bare sier seg enig fordi de er redd for å si imot majoriteten.
- Jeg tror at hele den moderne økonomien er drevet av mennesker som egentlig ikke følger med på det som blir sagt. Det er jo skremmende at ingen reagerer og ofte prøver jeg å komme med mer og mer ekstreme uttalelser for at de skal forstå at jeg ikke er seriøs, Andy smiler igjen.
Gyldne skjelett
«The Yes Men» fortsetter sine prosjekter med å latterliggjøre maktmennesker. De er allerede i gang med en ny dokumentar. Denne gangen har de infiltrert en konferanse for bankmenn i London, hvor de
snakker om hva som kan regnes som akseptabel risiko i næringslivet. Hvor mange arbeidere kan ofres for å tjene penger? Med seg på konferansen hadde de et skjelett i gull.
- Vi tenkte at skjelettet skulle symbolisere de mange skjellettene som skjuler seg i skapet til store bedrifter. Men bankmennene tok ikke helt spøken og applauderte det vi hadde å si. De syntes at innlegget vårt var forfriskende og flere av dem ville til og med ta bilde av seg selv ved siden av skjelettet.
Andy smiler lurt igjen og rister på hodet:
- Jeg tror hele verden har gått helt av skaftet.
Finn ut mer:
•
The Yes Men: Offisielle hjemmesider
•